Kate Bush: Renessansen av en eksentrisk musikkprodusent

Med tatovering av Kate Bush ridende på en delfin på skulderen bærer jeg de altfor tunge monitorene mine fire etasjer opp til et nytt kollektiv i ny by. De skal bli en del av mitt lille hjemmestudio i Trondheim gjennom studietiden som én av fire jenter i klassen på musikkteknologi. Jeg er ikke lenger alene om å ha den britiske, melodramatiske artisten permanent på kroppen, etter at den populære sciencefictionserien Stranger Things har festet 80 -tallets superbop, «Running Up That Hill (A Deal With God)», til alles hjerner.

Generasjon Z sin «nye» favorittlåt er likevel bare toppen av det glitrende isfjellet som skjuler et magisk musikk ­ univers av rytmemaskiner og synt samples. Som innovatør og pioner av eget lydbilde kan Kate Bush fryde seg i en velfortjent og samtidig betydningsfull musikalsk renessanse. For til tross for en svært lite kul statistikk av andelen kvinner i produsentroller kan Bush slå i bordet med flere ikoniske, egenproduserte album.

Allerede før den strålende debuten basert på en gotisk kjærlighetsroman av Emily Brontë med samme tittel, «Wuthering Heights», bemerket Kate Bush seg med en innspilt demotape som inneholdt hele 50 egenkomponerte låter, bare 16 år gammel. EMI Records sikret den unge artisten og hennes yrende skriveboble platekontrakt, og med utgivelsen av de første to albumene satt de navnet hennes på kartet over stjernehimmelen.

Et rolleskifte

Heldigvis for oss forstod Kate Bush tidlig at ønsket om fullstendig kontroll over egen musikk var uoppnåelig gjennom en passiv tilnærming til musikkproduksjon. Så i prosessen bak det tredje albumet Never for Ever inntok hun en ny rolle som skulle vise seg å være en like glimrende match som deg og den nystrikkede balaklavaen din. Sammen med produsent og studiotekniker Jon Kelly var Bush nå involvert i produksjonen, noe hun har fortsatt med siden. Senere stod hun også som eneste produsent, noe hun selv har gitt uttrykk for at ble et vesentlig skifte for hennes musikalske karriere.

Den totale diskografien skildrer en drømmende musikalsk reise for en nytenkende kunstner som nekter å forholde seg til ensidige kategorier. Den er innom alt fra organiske og teatralske låter til en mer poppete sound med pling-plong-samples og romslige digitale trommer.

LES OGSÅ: Vinnerne av UKAs arkitektkonkurranse avslørt

Synt-forelskelsen

Den ferske produsenten Kate Bush falt nemlig paddeflat for den da banebrytende synthesizeren CMI Fairlight og ble én av de første til å eksperimentere med denne. Med det som føles som et endeløst bibliotek av lyder, ble mulighetene mange. I tillegg hadde den unike synten anledning til å arrangere komposisjoner. Slik minner den en god del om de digitale DAW ene som kom lenge etter, og som vi fortsatt bruker til musikkproduksjon den dag i dag.

Ved «Running Up That Hill (A Deal With God)» hadde Fairlighten blitt Bush sitt fremste skriveverktøy. Hun fortalte at de kjente, obskure tonene i låten kom fra synten, og at låten ble skrevet med dem som utgangspunkt. Mye annet forble hemmelig, men vi kan anta at de forskjellige elementene i låten er kjørt gjennom klangmaskiner med både reverb og delay for å skape det drone lignende lydbildet, før de ble sendt tilbake til instrumentet igjen. Lengden på notene, altså at de høye er korte og de mørke er lengre, kan også avsløre at hun ikke var ukjent for å jobbe med bøying av pitch. Bush var også kjent for å ta i bruk rytmemaskiner og har ofte benyttet seg av blant annet Linndrum, som bruker samples fra ekte trommer.

Mange sitter nok igjen med et bilde av Kate Bush som en artist som strekker seg til sitt ytterste for å formidle en følelse, og hun er brennende opphengt i å ikke låse seg musikalsk.

Så når hun ønsket seg mer tid og rom for utfolde seg kreativt, ble det like så godt bygd et hjemmestudio på familiegården: et imponerende 48 -tracks studio med alt hun trengte for å lage eterisk låveromspop.

En popkomet av feminin aura

Som produsent er Kate Bush eksperimentell og utforskende, og i stadig forandring. Aldri før har en låt gått til topps så mange år etter utgivelsesdato som det «Running Up The Hill» har, og det er ikke uten grunn: Hele albumet som singelen tilhører, Hounds Of Love, er en popkomet proppfull av avantgarde hits pakket inn i en drømmende atmosfære med kontrasterende lydelementer. Albumet mestrer ikke bare å fange det beste, men også det absolutt mest sentrale med Kate Bush: Hun er en svært oppfinnsom låtskriver med fengslende vokal, i en eksentrisk produksjon med et skattekart av konsepter som gir flere skinnende diamanter jo dypere du leter i lyttingen.

Låtene funker like bra i dag som de gjorde for 40 år siden og det er lett å tro på at hun har vært svært essensiell i utviklingen av musikkproduksjon. Ikke minst står Bush stødig som forbilde i en bransje hvor få kvinner slipper til bak spakene, selv om det dessverre er lite tegn til kvinnelige bidragsytere i Bush sin musikk ellers. Kate Bush-bølgen er ikke bare en tilfeldig trend, men en del av musikkhistorien som fortjener en påminnelse.