Spielbergs – Vestli

Selv om Spielbergs kanskje var et nytt bekjentskap for de fleste i 2019, består bandet av veteraner fra Oslos indiemiljø. Medlemmene har vært en del av blant annet Team Me, Magnus Moriarty, Lukestar og Truls & The Trees. Og det høres. Musikken på Vestli kan kun lages av en gjeng musikere som har vært ute en indienatt før.

I Spielbergs har de funnet sammen i sin forkjærlighet for nostalgisk, emosjonell nittitalls indierock. Her er det begge-armene-i-været jubelrock à la Japandroids, Cloud Nothings og Titus Andronicus. Det er også åpenbart at gjengen tilbragte deler av nittitallet dypt nede i en platesamling fylt av emoband, forfylla punkrock som The Replacements, kred-indie-band som Built to Spill, Dinosaur Jr., og Weezer fra den tiden Weezer var mulig å høre på. Til tross for dette er Vestli absolutt ikke en nostalgifest. Spielbergs har funnet sin nisje, og dette høres ut som Spielbergs.

LES ANDRE ALBUMANMELDELSER: David Liebe Hart - The Wonderful World About Pigs, Horses & Clowns & Especially Dolly Parton

Volumet skrus til elleve allerede på åpningssporet «The New Year's Resolution», som må være den beste albumåpneren jeg har hørt på mange år. Låta er vanvittig deilig gitarøs og har en produksjon og lydmiks alle som elsker grom indie vil nikke gjenkjennende til. Denne trenden fortsetter videre inn i «When They Come for Me», som er hakket mer poppete, men like fullt indierock slik genuin indierock skal være. Spielbergs spiller med en selvtillit og emosjonell dybde som de kanskje manglet litt av på debutalbumet. Der debutalbumet This is Not the End fra 2019 var enklere, mer umiddelbar og låt litt mer spinkelt, har Vestli et mer komplekst, ambisiøst og fullendt lydbilde, som kler låtmaterialet godt. Det høres fordømt riktig ut hele veien. Spielbergs maler forstadslivets angstfylte voksenliv fra perspektivet til en mann i 30-årene. Det låter forfriskende ærlig, voksent og gjennomarbeidet. Samtidig har de klart å ta vare på umiddelbarheten, den smittende spillegleden og faenheten fra debutabumet. Du kan ta gutten ut av forstaden, men du kan aldri ta forstaden ut av gutten.

Den vakre instrumentalen «Goodbye» byr på en kjærkommen pustepause midtveis, og albumets andre halvdel er enda hvassere og mer kontant enn den første. «Me and My Friends» er en garantert live-favoritt. Samtidig som melodilinjen på «Brother of Mine» er noe Doug Martsch og Built to Spilt ville gitt en nyre for, og «George McFly» (!) hadde sklidd rett inn på et av Dinosaur Jrs senere album.

Når albumet avsluttes med den episke åtte minutter lange «You Can Be Yourself With Me», der Spielbergs viser enda en forfriskende side av seg selv, er jeg mett, strålende fornøyd og svett. Men jeg vil ha mer!