Squid – O Monolith

Skal vi tro bandet selv har deres andre album tatt lang tid å ferdigstille. Med O Monolith virker Squid å ha skjerpet lydbildet sitt noe. Resultatet er strammere låter og et uttrykk som virker mer fokusert enn 2021s Bright Green Field.

O Monolith gir en følelse av å være mer tilsiktet enn tidligere eskapader. Dette høres allerede på første låt, «Swing (In a Dream)», der vokalist og trommis Ollie Judge fortaper seg i et maleri som utgangspunkt for sin frykt for klimaendringer. Dette blir også et gjennomgående tema for skiven.

Squid er et band som passende nok virker å ha åtte armer og like mange hjerner. På O Monolith blir vi presentert åtte låter der samtlige musikalske impulser virker å jobbe mot hverandre. «Devil’s Den» byr på et intrikat vev av gitardeler bundet sammen av fløyter og støyende snakkesang i tretakt. «The Blades» er rake motsetningen der låten virker å falle fra hverandre hvert sekund.

LES OGSÅ: Black Country, New Road går opp gamle veier og maner nye

Albumet er fullt av tekstur. Produsent Don Carey, kjent fra Fontaines D.C og Black Midi, er bak kontrollene også denne gang. Han må i stor grad belønnes for den rike lydpalletten som O Monolith defineres av. Dette tydeliggjøres på låten «Siphon Song» der vocoder og dissonerende gitar maner frem et ruvende kaos av knitter og feedback.

Etter å ha blitt sentrifugert gjennom albumets første halvdel, virker den sentimentale «After The Flash» som et fint brytningspunkt i en ellers krevende sporliste, med sin gradvise oppbygning og sarte koring fra Nick Cave-trente Martha Skye Murphy.

Som en forhistorisk monolitt er også albumet fullt av tvetydigheter og mystikk. Referanser til eldre britisk litteratur og historie skaper et spennende grunnlag for å diskutere nåtidens menneskehet, klimaendringer og fremmedgjøring.

O Monolith er i det store en imponerende prestasjon fra et ungt band med en klar musikalsk visjon, og står igjen som en forunderlig og engasjerende opplevelse.