Stian Lundberg – Eplerose

Fritenkeri i det nye grønne landskap når Stian Lundberg, en dyktig, profesjonell trommeslager og studiomusiker (70 albumer som studiomusiker), har valgt å bruke evnene sine på å skape et jazz- og rockealbum om planter: Eplerose. Albumet er et mangfold av stiler basert på syv ulike plantevekster, med røtter i trommesettet som den røde tråden.

Første spor er «Steinnype». Blomsten Steinnype er i rosefamilien og forekommer langs kystenen er hvitfarget med røde nyper. Hva betyr dette musikalsk? Det betyr en jakt gjennom verdensrommet av gale, narkotiske nonner, med kromatisk-effekt orgel og jagende bongotrommer. Ujevn mekanisk bass og opiumgitar som svever med vakre engletoner. Der sjømenn tar muskat, tar jazzmusikere nypene til «Steinnypen», og frakter det til planeten Jupiter, som blomstrer i en glorie av kreative frukter med diabolske paranoide luner.

LES OGSÅ: Albumanmeldelse: Klish – HGDFM

Regnet som dugger ned på de røde bærene til en «Bulkemispel», kan høres ut som starten på låten. Gitaren svinger inn fra intet og skaper ståpels for alle levende animalske vesener. Trommene blir også sporadiske, pertentlige og levende, noe som tilegner den usikre midtdelen tempo og driv, til tross for den sporadiske atonale orgelsoloen. Likevel holdes du ikke på pinebenken, fordi alt låter så raffinert og uventede, likt som hvordan naturen låter.

To vekster som gror rett etter hverandre er «Mjødurt» og «Eplerose». De er likevel stilistisk forskjellige fra hverandre: «Mjødurt», et heksebrygg av perkusjonsmagi og brennesle-gitarer, og deretter den varmblodig og siste fruktige «Eplerose» med sin grøde som stråler av stor suffisanse. De passer perfekt for å lytte til etter hverandre, eller bare for seg selv.

Ikke hør på fru Blom når hun klager over ungdommens fritenkeri. Ikke det at Stian Lundberg er en ungdom lenger, men han fatter utforskertrangen til de yngre og bruker den erfaringen han har med andre musikere i sin egen krysning av erteplanter for å skape et kløktig album. Musikalsk varierende, driv, rytmer, spennende soloer og beherskende bønnespirer av pur audio-eufori! Eplerose, et album å skille klinten fra hveten, som anbefales.