Anmeldelse:

Tellef Øgrim - Sunday’s in love

“Ziggy played the guitar” sier Bowie og du kan si at Tellef Øgrim sier: “Ratuig eth deyalp yggiZ”. Han utvider gitarspråket merkverdig.

Publisert

Gitar-musikk kan fort havne innenfor gitte sjangre, rammer eller forutsigbare uttrykk. Komponisten og gitaristen Tellef Øgrims spennende prosjekter eksperimenterer med gitarens ekspressive lyduttrykk og tar utgangspunktet i jazz for å komponere en type PING-PONG-gitarmusikk. På Sunday’s in love blir all kjærligheten for gitaren konsentrert og isolert på 6 spor som varierer i lydbilde og der samtidsmusikken smigrer med helheten.

Klimpring som lyder som en fet lyre preger første låt «Gdansk-Osztlyn». Her kommer kontrastene av mykhet og stål tydelig frem, samt samtids- om ikke muligens jazz inspirerte improvisasjoner i den akustiske gitaren. Enkle motiver med variasjoner, deriblant med små pauser, skaper en intim låt av ugress og støv-gitar.

70-talls sennepsgass og grumsete myr-estetikk preger «Sundays in love», der tunge metalliske riff leder inn i en egen boble av bly og kobber. Her får du heavy metal i sin enkleste form og uten bandet. Behagelig for ørene i ren hårete susing med varme-riff som å være foran peisen under stort varmt teppe.

LES OGSÅ: UFO Hawaii - Von Aalräuchereien biz Zylinderstifte

På «Bias» kommer rene skurr og ekko-feedback i form av løpende riff og drivende ostinater. Gitaren som en supersonisk falk. Hylene gjaller over de norske fjellene og det kan til tider føles utenomjordisk i det gitaren forlater jordens baneplan.

Liker du gitar? Liker du musikk som går litt lengre? Støtter du ikke nok norsk musikk? Kjøp, lytt eller prøv å gjør et cover av en av stykkene komponert av Tellef Øgrim. Sunday’s in Love er Amour som skyter gitarplektere av 6-strengers hyrdestund på sinnsforvirrede samtidskomponister og jazzkomponister. En fascinerende nøtt av norsk improvisert solo-musikk, anbefales for alle som ikke liker bass.