Anmeldelse

The Crinkles - Mr. Owl ate my metal worm and Asked “Do Geese see God?”

Fandenivoldsk.

Publisert Sist oppdatert

Så du sier du har hørt alt. Har du hørt om The Crinkles? Bandet som får favorittene dine som en gang i blant kommer et lavpunkt til høres ut som et Magnum Opus. Her får du objektivt faktisk verdens verste gruppe. The Crinkles lager musikalsk lapskaus av mugg, dodekafoni, fri-poesi, muggen collager og en egen sound som omtales som den «ikoniske» «Brown»-sounden. Samme som sounden får alt en slags seig fettete skorpe av ubehageligheter og nok øyeblikk av deg selv som klør deg på hodet, samt tenker: «Hvilket gement menneske lager dette her? Hva skjer? Hvorfor brukte jeg 20 kroniser på dette her når jeg kunne kjøpt en is i stedet?». Når det skal sies er musikken på Mr. Owl ate my metal worm and Asked «Do Geese see God?» aldri kjedelig fordi den alltid er full av nykker.

LES OGSÅ: Psychic Graveyard/USA Nails - Split

«Waggying Greeblies» introduserer hele sulamitten. Låten begynner med støysalver som låter som datamaskiner som fekter om affeksjon. Et gjentagende spor av en stemme i mørkt og lyst toneleie som sier sannsynligvis «Eden» sammen med gitarfeedback og mobil-dunking fra en råtten synth. Hele kavalkaden får også et besøk fra en voldelig gnisselyd som humper og skvulper i ren kaotisk slangedans. Heslig vidunderlig, rett og slemt.

Bakgrunnsmusikk fra en gjenglemt animert film innleder «Diva Thin Muffin». Et spor som ikke sparer på absurditeten i det vi hører tynne, sprikende nasale hyl og mer piping fra maskineri. Gurgling, videospill-hikking og avsluttning med tegnefilmnys. Låten «Offer sacrifice to Ralph» begynner med et forsterket lydsignal av noen som leter etter nøkler og lyden av noen som sklir på et bananskall.

Siste låt ender i samme skjærsild, med det at det låter som et humoristisk virvar. Låten heter noe like tullete som musikken, «Spillsbury Stargoon Snowbonked». Et åtte minutter langt epos med en pitchet stemme som sier au, mikset sammen med dundrende synthtrommer og mikroovn-støy effekter. Videre kommer en parade av støy som skaper kvalme siden du bombarderes av auditive inntrykk som på en buffet på danskefergen. Bare at denne maten er ferdigpakket, oppsmuldret og gemen.

Det kan bemerkes at dette skal forhåpentligvis være musikk. «Musikken» er i seg selv ganske rotete. Jeg ville egentlig sagt at dette albumet egentlig ikke er for de fleste. Dette albumet kan egentlig sammenlignes med abstrakt kunst. Litt som Jackson Pollock. Faktisk enda verre enn Jackson Pollock. Om oppkast var et album, så er ikke denne smørja langt fra utgangspunktet. Anbefaler sterkest for de gærne, erfarne og geniale.