Anmeldelse:
Rottejegeren viser krigsmedaljens bakside

Max Manus’ litterære comeback er en desillusjonert roman om krigsinnsatsen

Publisert

Krig er først og fremst en skitten affære, men skitt egner seg dårlig i historiebøkene. Derfor har Maximo Guillermo Manus skrevet en roman. Dette skjedde riktignok helt tilbake i 1948, men det er først nå Manus’ romandebut er allment tilgjengelig. Det skal vi være glade for.

Rottejegeren følger figuren Freddy gjennom Oslos gater. Han kjenner på «hvor ensom han er, og hvor tåpelig hele livet forekommer ham». Slik som Manus selv var Freddy tidligere sabotør, men han hadde også ansvaret for å likvidere landssvikere i såkalt rottejakt. Dette arbeidet er langt mindre glamorøst enn å klistre sprengstoff til fiendtlige krigsskip, og langt mer fortiet i norsk krigshistorie.

LES OGSÅ: Vivillé vant flere priser under årets NM i studentrevy

Freddy er en enkel, men plaget mann. På den lokale «Klubben» mimrer han tilbake til sine yngre dager, og sammen med veterankompisene deles det både krigshistorier, samfunnskritikk og store mengder alkohol. I tillegg er han hypotenusen i et bristende trekantforhold, der en hengiven blondine og en motstandskvinne utgjør de to andre katetene. Denne melodramatiske delen av romanen er ingen høydare, men en må huske på at Rottejegeren er over 70 år gammel og opprinnelig ikke tiltenkt publikasjon

Max Manus’ fremste evne som krigsforfatter er å sette seg i antiheltenes sted. Knut, en annen rottejeger, sliter tydelig med nervene etter drapet på en ung kvinnelig angiver. Slik Aslak Nore påpeker i sitt gode forord, ville vi i dag ha kalt det PTSD. Også et plaget NS-medlem får komme til orde i romanen. Han skildrer motstandsbevegelsen og NS slik: «Begge ville vi idealistisk kjempe for den samme sak, Norges frihet. Og begge ville vi dø for den samme sak. Men i hverandres øyne ville vi være landssvikere.»

LES OGSÅ: Her kan du prøve deg på kunstløp i Trondheim

Et mer desillusjonert syn på krigsinnsatsen skulle man antagelig ha lett lenge etter i 1948, en tid der nordmenn generelt stod stolt samlet under bannerne Fred, Kongen og Gerhardsen. Rottejegeren er derimot et oppgjør «med heltedyrkelse og medaljer, idealisme og forvirret fedrelandskjærlighet». Det er ikke rart den kommer først nå.

Selv om romanen er ujevn rent litterært, viser den en viktig side av krigen. Freddys psykologiske bagasje skaper i tillegg en ekte spenning. Et sted kritiserer han «hvor urettferdig det var at ingen hadde villet ta ansvaret for rottejakten, etter krigen». 70 år senere – nå som hjemmefronten langt på vei har tatt med seg sine skitne hemmeligheter i graven, men lever videre som helter i kulturen – er denne kritikken høyst velkommen.