Anmeldelse:

Framtidens #metoo-litteratur

Heidi Furre er tilbake med en ny bok, men denne gangen om et tyngre og mer alvorlig tema.

Publisert

Tittel: Makta

Forfatter: Heidi Furre

Sider: 144

Forlag: Flammen forlag

I Makta iscenesetter Heidi Furre den tyngende historien, og den ekstremt viktige stemmen, til en kvinne som kvier seg for å anerkjenne natta hun opplevde voldtekt.

Tidligere har Furre, med sitt filosofiske og følsomme språk, skrevet om livet som ung voksen, morsrollen, det å få barn og ungdomsskolen i bøkene Parissyndromet, Ungdomsskulen og Dyret. I Makta beveger hun seg kontrastfylt inn i mørkere landskap.

Hovedpersonen i romanen er Liv. Hun er i trettiårene, jobber på sykehjem, og har mann og to barn. Og for femten år siden ble hun voldtatt. Liv forsøker å skjule hendelsen for seg selv og andre, men etter flere år kommer minnet tilbake. Det hjelper ikke lenger å sminke over slik hun bruker å gjøre, for hendelsen påvirker hvordan hun ser andre mennesker.

Gjennom bokas persongalleri, peker Furre på rollene hver samfunnsborger tar og hvilken makt de har. Vi møter en kjendis og voldtektsmann, som fortsatt er likt av majoriteten, flere kvinnelige kunstnere og andre karakterer som til sammen skaper et bilde på samfunnet. Denne synliggjøringen hjelper leseren til å se ting i et annet perspektiv.

LES OSGÅ: Anmeldelse: Sjelløse, kjedelige låter uten sjokkeffekt garanterer null poeng

Heidi Furre har et karakteristisk språk som går igjen i alle bøkene hennes. Det er fjernt, tankefullt og drøftende. Samtidig er det hverdagslig og enkelt. Med mange pauser. Og mye bruk av punktum. Språket skaper en illusjon. Av å være i det underfundige sinnet til Furre sine karakterer. Utover det rent språklige er metaforene i romanen finurlige og smarte. Jeg vil lese den igjen for å forstå alle de litt skjulte linkene.

Selv om romanen faller godt i smak mange steder savner jeg mer motstand i språket og en seigere rytme. Ord som farger større følelser, som i større grad gjenspeiler hovedpersonens treghet og tyngde i å bearbeide hendelsen. Furre skriver som vanlig med sitt lette språk, men denne gangen om et tyngre og mer alvorlig tema.

Denne boka verdt å lese. Den vil få en egen plass blant det som i framtiden garantert blir #metoo-litteratur. Furre skriver en stemme for mange av de kvinnene som har opplevd voldtekt. Den viser hvor vanskelig voldtekt og annen undertrykkelse fortsatt er, uavhengig om hvordan samfunnskampanjer røsker opp i kvinne- og mannsroller.