Kruttsterk debut

Pek på en novellesamling uten svake ledd og jeg vil fortelle deg hvorfor du tar feil. Se en siste gang på alt vakkert er likevel farlig nærme å motbevise meg.

Publisert

Under Dusken anmelder alle de fem nominerte til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2021:

Tittel: Se en siste gang på alt vakkert

Forfatter: Kristin Vego

Forlag: Gyldendal

Sider: 131

Kristin Vego er noe så sjeldent som en debutant uten åpenbart behov for å bevise egne ferdigheter. Novellesamlingen er geografisk spredt men likevel sentrert rundt kvinner i situasjoner ukjent for dem selv. Vego faller ikke i debutant-fellen, hun prøver ikke på for mye på én gang. Resultatet er en rekke fortellinger som passer godt samlet, og kanskje enda bedre alene.

Gjennom feil briller

Et utvilsomt høydepunkt av de ni fortellingene begynner på side 51. Gjenferd følger jeg-et og hennes venninne Amanda på besøk hos kompisen August. De tre var et slags trekløver på videregående. Amanda virker å ha hatt et godt øye for August i lengre tid. Jeg-et og August begynte å studere i København samtidig, og innledet et seksuelt forhold. Den tid er forbi, og nå er de tre samlet igjen, i en liten hybel, i en liten belgisk by.

Novellens siste side gjør det enhver god novelle gjør. Den forteller meg at historien, selve historien, har blitt fortalt rett foran øynene mine. Skjult bare fordi jeg har sett det hele gjennom feil briller. I siste avsnitt maler Vego det mest totale bilde av å stå utenfor, dum og uviten, som jeg noen gang har lest.

LES OGSÅ: Natur, klimakrisen og musikeren som aktivist

Anonymt språk

Et godt litterært verk kjennetegnes for meg, rent språklig, av at jeg ikke tenker på språk mens jeg leser. Det gjorde jeg heller ikke mens jeg leste denne samlingen. Språket er klart og tydelig, bærer ikke preg av verken å ha konstruert sin egen stil, eller etterlignet noen andres. Historien tar førersetet, det er sådan et anonymt språk, men uten negative fortegn, og underbygger dessuten den anonymiteten mange av novellenes karakterer føler på.

Relasjoner i fokus

Jeg savner større variasjon i lengde blant de ni fortellingene. Det kan virke urimelig å bedømme en novellesamling på basis av lengden på de enkelte historiene. Til vanlig ville jeg vært enig, men at nesten alle novellene er tilnærmet like lange, skaper en monotoni som negativt påvirker leseropplevelsen. Det svekker totalinntrykk av utvilsomt gode Gjenferd, og styrker heller ikke den noe svakere Brev.

Det skjer ikke veldig mye i noen av fortellingene. Handlingen ligger i de komplekse relasjonene mellom mennesker, og hvordan de endrer seg. Om du noen gang har lest Sally Rooney uten å irritere deg over manglende handling, kan du anse det som trygt å plukke opp Kristin Vego. At jeg pirker på monotoni i novellenes lengde sier i grunn mer om verkets kruttsterke litterære kvaliteter.