tilintetgjøre

Europas største misantrop har omfavnet kjærligheten.

Publisert Sist oppdatert

«Det er noen mandager helt i slutten av november eller i begynnelsen av desember da man, særlig når man er singel, har følelsen av å befinne seg i dødens forgård. Sommerferien er glemt for lengst, nyåret er ennå langt unna; nærheten til det store intet er ualminnelig.»

Slik starter tilintetgjøre, Michel Houellebecqs siste roman. Hovedfiguren Paul er ansatt i det franske finansdepartementet, og fører et kjærlighetsløst samliv i Paris. Når hans far får hjerneslag samles familien for første gang på lenge, og romanen utvikler seg deretter til en veritabel familiekrønike. Men ikke nok med det; når det dukker opp en falsk video der den franske finansministeren – Pauls sjef og venn – blir giljotinert like før det franske presidentvalget, så minner tilintetgjøre også om både krimroman og politisk thriller. En detaljert skisse av giljotinen er forresten inkludert.

Heksereligion og helsepolitikk

Michel Houellebecq besitter en sjelden blanding av «en poets presisjon og en vitenskapsmanns forestillingsevne», i et av hans litterære forbilders ord. tilintetgjøre rommer faktisk så vidt forskjellige emner som nyhedensk Wicca-religion, dataanimasjon, økofascisme og fransk helsepolitikk, skildret med en blanding av oppriktig interesse og Houellebecqs herlig misantropiske humor. Dette brede litterære repertoaret rettferdiggjør romanens 653 sider, dette er med god margin hans lengste roman.

LES OGSÅ: Kruttsterk debut av Kristin Vego

Klassisk Houellebecq

I realistisk tradisjon byr tilintetgjøre på en litterær flerstemmighet, orkestrert av en allvitende forfatter med mye til felles med hovedfiguren Paul. Gjennom ham skildrer Houellebecq i kjent stil de gamle trossystemenes kollaps, modernitetens fremskritt og individets grunnleggende ensomhet, alltid med et lakonisk språk som her flyter godt i Tom Lotheringtons oversettelse. Og selv om både misantropien og stilen har vært enda mer krystallklar i tidligere romaner, er tilintetgjøre fortsatt Houellebecq på høyden.

Aftenlandets undergang

Den europeiske sivilisasjons undergang har vært et gjennomgående tema i Houellebecqs forfatterskap, og dette gjelder også for tilintetgjøre. Sivilisasjonskritikken var imidlertid sterkere i Underkastelse, fortvilelsen større i Plattform og Utvidelse av kampsonen, plottet mer stringent i Kartet og terrenget. Det er derimot en helt ny kvalitet som åpenbarer seg mot slutten av tilintetgjøre, for selv om dette ikke er Houellebecqs kvasseste eller mest bråkete roman, så er den hans aller, aller vakreste. Verden og livet går fortsatt ad undas i tilintetgjøre, men for første gang i forfatterskapet kan en forestille seg Houellebecq lykkelig. Størst av alt er kjærligheten, konkluderer Europas største misantrop.