Samtidsdans med annen rytme

Soloen «How to save you from yourself» av Thami Hector Manekehla er en del av Mia Habib sitt stykke «How to. A Score». Konseptet går ut på at flere dansekunstnere utforsker hvordan de kan uttrykke sine lokalsamfunn og deres land i dans.

Thami Hector Manekehlas solo handler om Soweto, og hvordan alt det folket i samfunnet har blitt utsatt for bæres med i kroppene til generasjonene som vokser opp i dag. Thami Hector Manekehla danser ut historien til befolkningen i Soweto.

Når vi kommer inn i dansesalen er det mørkt og ingen stoler der. Rundt i rommet er det plassert små konstellasjoner av tre. Som en øy midt i rommet ligger det en klynge med trepaller, og det henger treplanker fra taket flere steder. Rommet gir assosiasjoner til et sted hvor det skal utføres et rituale, og trekonstellasjonene står som statuer rundt oss. Likevel er det noe litt forfallent med rekvisittene. Det er ikke ekte trær eller utformede statuer, men enkle planker, som om det er søppel dumpet fra vesten. Dualismen mellom det naturlige, uraktige, afrikanske og det vestlige, søplete kommer frem.

En person sitter på en stubbe, men på grunn av mørket ser vi bare konturene av ham. Hva vil skje? Forventningene gnistrer blant publikum. Noen tar avgjørelsen om å sette seg ned på gulvet, i mangel av stoler. Resten av publikum gjør det samme. Jeg får følelsen av at vi skal få være med på et ekte rituale.

Skikkelsen reiser seg opp, går rolig over gulvet og skrur på lyset i andre enden. Nå ser vi han endelig. Thami Hector Manekehla er en høyreist mann ikledd blanke sølvsneakers, supermannsokker, sort shorts, leopardsinglet og røde hansker. Igjen kommer dualismen mellom det vestlige og noe mer naturlig frem.

Forventningene er høye, men det som skjer videre er ikke helt enkelt å forstå.

Manekehla stiller seg under en av plankene som henger fra taket. Han begynner å bevege seg i runder rundt seg selv. Han blir i denne bevegelsen lenge. Først forstår jeg ikke helt hva han driver med. Kanskje skal den gjentagende bevegelsen symbolisere arbeidsmengden folket fra Soweto har blitt utsatt for. Den langvarige gjentagelsen gir i hvert fall meg følelsen av ubehag. Jeg kjeder meg, og det virker som flere i publikum gjør det samme. Forsiktige host og folk som skifter stilling gjør at blikket vil følge med på andre ting.

LES OGSÅ: Så hårreisende dumt at den blir bra

Videre blir snurringen mer intens. Manekehla står midt på gulvet og beveger seg rundt og rundt før det plutselig stopper igjen. Soloen bygger seg opp og flere ting skjer. Noen høydepunkt, innimellom de lange, repetitive partiene, er når Manekehla ligger på bakken og tegner med sin egen svette og når han setter i å skrike. Da kommer liksom siste rest av demonene, eller gamle samfunnstraumer, ut. Det er naturlig og dyrisk, men også veldig absurd.

Han begynner å danse, som om han er på fest eller som om han digger til musikk for seg selv. Kroppen hans uttrykker glede. Kroppskontrollen er tydelig, men i likhet med snurringen varer også dette elementet såpass lenge at det skaper et ubehag i meg.

Helt til slutt legger han seg ned på trepallene midt i rommet og oppsummerer stykket med ord. Han forteller om kroppen som noe som bærer med seg historien til et helt folk og til et helt samfunn. Dette hjelper på forståelsen min. Man ser at Maekehla med dansen forteller historien til et folk som har opplevd å bli invadert. Dansen går fra å være innesluttet, fanget i repetitive bevegelser og tungt arbeid, til å uttrykke frustrasjonen gjennom skrik og mer eksplosive bevegelser, for så å fylles med glede og frihet.

Stykket var kroppslig, naturlig og uttrykksfullt, men for meg blir dette for spesielt. Personlig synes jeg det ble for lite dans, for lite kreativt uttrykk og en for direkte og enkel gjenskapning av følelsens som sitter i kroppen. At flere av elementene blir dratt ut til det kjedsommelige, skaper et ubehag. Man kan si at det er modig av Maekehla å skape dans uten å ta hensyn til underholdningsverdien. Det er modig å fortelle sin historie slik den faktisk er selv om det er ubehagelig. Likevel synes jeg her at flere av elementene varte for lenge. Da mistet dessverre Manekehla meg, og kanskje også flere i publikum, i sin fortelling om Soweto.