Danseanmeldelse

Skyggen metter ikke behovet for nærhet

Nok en sykemelding i koronatid setter en stopper for nærhet. I stedet formidler stykket Your shadow følelsen av savn og ensomhet.

Publisert

Danseforestilling: Your shadow
Koreograf:
Kristina Gjems
Dansere:
Kristina Gjems og Loan Ha
Forestillingen ble vist:
17. og 18. februar på Rosendal teater

I en beskrivelse av stykket på Dansit står det at «Your shadow handler om opplevelsen av å ha flere stemmer, av å bli fulgt og våket over av et lag av oss selv med foranderlig form og evnen til å bli usynlig. Forestillingen gir oppmerksomhet til mellomrommene, samholdet, individet og følgesvennen.». For min del var det heller relasjonen mellom Kristina Gjems og Loan Ha som kom tydeligst frem i bevegelsene.

Én danser mangler

Først litt om stemningen, for det er noe spesielt med stemningen i dansesaler. Med hvite, myke dansematter på gulvet, et publikum gående inn uten sko på bena og en enkelt stolrad stilt opp i en halvsirkel rundt gulvet skapes en intim og rolig atmosfære. Det gylne, varme lyset forsterker hvor lunt rommet føles.

Egentlig skulle det vært to dansere, men Loan Ha er sykemeldt og dessverre ikke med under kveldens forestilling. Kunstnerne har løst det med å vise film av små deler av stykket som danserne har utviklet sammen på forhånd. Dette fungerer veldig fint, men gjør at publikum sitter igjen med en helt annen opplevelse.

Krigerske armer som flyter og stopper

Stykket begynner med at danseren Kristina Gjems alene står lent inntil veggen på andre siden av der publikum sitter. En ubehagelig lyd, som høres ut som knirkingen fra et tau som strammer seg, kommer på. Nakken min vrir seg av lyden. Sammen med lyden begynner Kristina Gjems så smått å bevege seg langs veggen. Bevegelsene er små og forknytte. Det går sakte. En arm her, en arm der, som om hun forsøker å vikle seg ut av noe. Kanskje for å gjenspeile hvor forknytt hun kjenner seg i kroppen.

Selv om musikken og bevegelsene illustrerer et ubehag, er Kristina Gjems sin ro slående. Hun tar seg tiden til å la kroppen bevege seg slik den vil, sakte, i sitt eget tempo. Hun stresser ikke i historiefortellingen. Det må også bemerkes at hun har en nydelig kroppskontroll. Hun skifter mellom flyt og stopp, og det ser ut som om hun har kontroll nok til å stoppe enhver bevegelse på sekundet. Kostymet, en stor, vid, sort kjole som er knyttet rundt Gjems’ kropp, må også nevnes. Det er noe østlig, noe krigersk, som om kjolen er inspirert av tradisjonelle, østlige kampsportdrakter. Dette gjenspeiles også i de beskyttende, men samtidig krigende og løsnende armbevegelsene. Det er noe krigersk i dansen.

Klem mot gulvet

Etterhvert kommer Gjems ut på gulvet. Hun fortsetter alene med de rolige, forknytte bevegelsene. Så skjer det noe. Hun åpner opp. Bevegelsene blir store, armene strekker seg ut fra kroppen, åpent, som om hun endelig er klar til å ta imot. Hun legger seg ned på gulvet, på magen, hvilende, åpen, som i en klem mot gulvet.

LES OGSÅ: Studentidrett som medisin mot ensomhet

En film av Loan Ha og Kristina Gjems som danser sammen blir vist med projektor på lerretet bak. I filmen utforsker Loan Ha bevegelser i tomrommene mellom Kristina Gjems sine kroppsdeler, akkurat som om hun hjelper til å knyte opp Gjems.

Inn i skyggen

Videre begynner Gjems igjen å bevege seg i rommet. Hun skifter mellom å søke veggen og å danse både forknytt og fritt ute på gulvet. Et fint øyeblikk er når hun igjen legger seg ned på gulvet, denne gangen på ryggen, liksom stille, nesten som om hun dør, og en film av Loan Ha kommer på enda en gang. I kontrast til stille Gjems danser Loan Ha mer kaotisk med armer og bein veivende i mange retninger. Bevegelsene er raskere, retningen skifter oftere. Men hun skal ingen steder, hun skal bare uttrykke et kaos.

Til sist avslutter Gjems med å gå ut i mørket mellom publikum. Om det er for å symbolisere at danseren går videre inn i noe annet, eller om det er for å symbolisere at hun går tilbake inn i mørket, inn i skyggen sin, forblir uvisst. Kommer man noen gang vekk fra sin skygge? Er det mulig å gå videre og igjen klare å knytte seg til andre mennesker? Publikum sitter igjen med å undre seg over den åpne slutten.

En følelse av savn

For meg handlet stykket om savnet etter en venn, en partner, en fortrolig å åpne seg opp til. Gjems sto så alene på scenen, og filmene av henne og Loan Ha som sporadisk ble vist i bakgrunnen fremsto som en fjern tanke, en fjern idé i Gjems sin ensomme tilstedeværelse på scenen.

LES OGSÅ: Slutt på digital votering på samfundsmøter

Generelt i stykket likte jeg det rolige tempoet, at danseren tok seg tid til å bare være i det som skjer i kroppen, uten å overdrive eller stresse med å uttrykke noe mer enn det det er. Stykket var veldig rent, veldig ærlig. Oppbygningen og stemningen, fra de sakte forknytte bevegelsene til det mer åpne kaoset, tilbake til de mer forknytte bevegelsene på slutten igjen, fungerte godt. Likevel savnet jeg Loan Ha, og stykket hadde blitt mer følsomt og nærere av å ha med den andre danseren. Publikum sitter helt klart igjen med en annen opplevelse enn om Loan Ha også hadde tatt fysisk del i stykket.