Drillo på sitt beste

Med gammeldagse filmlogoer og en introduksjon i 4:3 format er én ting umiddelbart klart: Vi har spolt tilbake til 90-tallet, da trøyen var stappet i shortsen og Norge var nr.2 på Fifa-rankingen.

For ja, Norge var en gang nest best i verden til å sparke ball. Grunnen til det er fotballtrener Egil Roger «Drillo» Olsen. Filmen følger den tidligere professoren på Norges Idrettshøyskole, populært kalt “professor i scoringer. Vi får innsikt i hvordan det var å være med på eventyret som startet i ´92 via hjemmevideoer, tv-opptak og hittil usette vinkler av nå legendariske kamper.

LES OGSÅ: Realfag og rasjonalitet får forrang når Per Ivar skal endre verda

Alt dette former en herlig gave til norske fotballelskere. En gave som kom åtte måneder for tidlig til jul, men akkurat i tide for Drillo’s åttiårsdag. Det er dog ikke bare glansbildet av mannen vi får se; dette er ikke en hyllest som glemmer at han også er menneskelig. Selv om det til tider tok helt av i hans første år som sjef, er det bare en mann som er oppriktig glad i tall, statistikk og forsvarsspill handler om.

Klippene viser en sint, sta og kverulerende landslagsjef, som breialt slår ned på enhver kritikk. Vi ser stilen hans funke, og vi ser den feile. Framover pasning til Flo, heading ned til gjennomstormende midtbanespillere, mål. En stor del av dokumentaren går med til å forklare nettopp hvor denne taktikken kom ifra, hvorfor akkurat det funket så bra. Kanskje hadde dette vært en uhyre kjedelig ting å legge fokus på, om det ikke var så fascinerende. Drillo så på fotball som et fag, det var hans genistrek.

Vi får høre fra mange av spillerne som spilte under ham, som verken unngår å hylle eller kritisere. Det mest spennende er likevel de mange klippene vi får fra spillerne mens de er aktive. Det at vi får være med de hjem, på banen og på hotellet gir en nærhet som gjør seeren investert. En spesiell takk til Jahn Ivar «Mini» Jacobsen og hans hjemmekamera her, filmen hadde ikke vært den samme uten.

LES OGSÅ: Sølv og bronse i NM i snørugby: – Er egentlig bare rugby med snø

For når vi kommer til avgjørende kamper, med avgjørende øyeblikk, så lener man seg frem i stolen, man blir revet med. Det at du vet Kjetil Rekdal til slutt setter ballen til venstre for den brasilianske keeperen Taffarel, skåner ikke neglene dine fra spenningen, selv om vi har visst resultatet av kampen i 24 år.

Filmen virker dessverre litt for ivrig etter å komme seg frem til denne famøse kampen, etter en veldig god første halvdel, girer man opp etter VM i ´94. Det blir mindre fokus på laget og dets presentasjoner. Her kunne man med hell ha valgt å holde fokuset litt mer på laget, da det til tider blir litt mye Drillo. Ellers oppleves filmen som en herlig opplevelse som hyller en av de stolteste periodene, årene 92-98, som alltid vil stå i gullskrift i norsk idrettshistorie.