Lørdag på Feminalen

Feminalen på Lokal på lørdag hadde artister som på alle måter viste at kvinnelige artister så absolutt bør få større oppmersomhet på musikkscenen. Camilal Rowe, Tonje Harbjørhus, Hillari og ARY leverte musikk i særklasse som appellerte godt til publikum.

Camilla Rowe: ærlig, sår og behagelig

Demovinneren Camilla Rowe inntok scenen som første ut for kvelden og stod der for det meste helt alene sammen med kassegitaren sin. I løpet av syv korte, men gode, låter la den unge artisten ut om livet sitt gjennom lyrikk som handlet om identitet, angst, og sine egne refleksjoner om inntrykk hun har fått til nå i livet.

I typisk singer-songwriter stil var tekstene svært personlige og måten hun fremførte dem på var så ærlig som det kan bli. Publikum viste stor interesse i fremførelsene og hele opplevelsen var nydelig på en melankolsk måte. Camilla Rowes vokal er sår og særdeles behagelig, og hun beviste til sitt ytterste at dette er noe hun behersker svært godt.

Publikums reaksjoner var mangfoldige. Under fremførelsen var man nærmest bergtatt. Mens hun justerte seg mellom låter kunne man le, og etter hun var ferdig var man på gråten. Det var noe helt eget med det hun fremførte i kveld; en berg-og-dalbane av følelser og inntrykk som Camilla på en fantastisk måte fremførte med sin simple gitarspilling og flotte vokal.

Til tross for noen feilgrep på gitaren og forveksling mellom hvilken mikrofon hun skulle snakke i, virket Camilla trygg på scena. Hun sjarmerte publikum med sitt gode humør, ærlige persona og såre tematikk.

Tonje Harbjørhus: folkecountry du garantert har hørt før, men med en personlig sving

Neste på scena var Tonje Harbjørhus og bandet hennes. Tonje og bandet leverte åtte gode, men like låter som fikk det til å vrikke i rockefoten, uten at det noen gang tok helt av. Tonje stod der som en gudinne med el-gitaren hengende rundt skuldrene og munnspillet plassert rundt halsen.

Miksingen var særdeles god, og hvert av bandmedlemmene fikk sin sjanse til å skinne, selv om det åpenbart var Tonje som var i fokus. Vokalen hennes er silkemyk og lett fordøyelig, men har du hørt én låt, har du egentlig hørt alle.

Bandet i sin heltet er åpenbart musikalsk begavet, men det skjer aldri noen endringer som virkelig griper publikum eller bringer inn et nytt element i fremføringen deres. Det var noe hjemmekoselig over hele fremførelsen, og publikum koste seg, tydeliggjort gjennom klappingen og hoingen deres. Dessverre var det også noe ensformig, hvilket gjorde at Tonje Harbjørhus og bandet aldri nådde noen nye høyder.

Det typiske bandet som spiller i et bryllup i en amerikansk Hollywood-produksjon, kunne like så godt vært Tonje og bandet hennes. Meget flinke og uten noen store feil, men det var ikke noe spesielt som gjorde at man la merke til dem.

HILLARI: Norges håp for soul og RnB-scenen

HILLARI er, for å si det mildt, en av de mest talentfulle artistene i norsk musikk for tiden. Dette var desidert kveldens beste konsert. Fra åpningen av beviste HILLARI hvilken underholder hun er, og hvor lang hennes vokale rekkevidde er. Deretter, da bandet begynte å spille sammen med henne, smeltet alt sammen i en opptreden forbeholdt verdensklassen. Hun er 18 år, men man skulle trodd hun hadde sunget siden tidenes morgen.

Arrangementet var sømløst og godt innøvd, og kombinert med HILLARIs stemme var dette som hånd i hanske og fot i hose. Publikum var rett og slett med på dansen fra starten av, og festen fortsatte like godt gjennom alle de åtte låtene. Trommene var i perfekt tempo, bassgitaren svingte som en karusell, og HILLARIs scenetilværelse og stemme var i samme klasse som Beyonce.

HILLARI kunne sunget fletta av en skalla person. Hun og bandet spilte soul/RnB i en klasse man sjelden hører i norsk musikk og hele opplevelsen var noe hvert menneske i Norge, om ikke verden, burde fått med seg.

ARY: robotisk elektronikapop med utenomjordisk produksjon

ARY er desidert Norges mest unike artist, både produsent- og vokalmessig. Der hun denne kvelden fremførte tolvlåter, var hver og en noe helt for seg selv. Effektene hun har på vokalen sin er ikke en krykke, men som salt på maten: alt fremheves. Rytmene og instrumentalene er robotiske og kunne vært tatt ut fra de første Tron-filmene. Vokalen hennes er særegen, og det skjærer i hjertet hvordan hun treffer de høyeste tonene samtidig som hun klarer å gå dypere enn Marianergropen.

Scenen er nesten naken, bortsett fra danserne hun har med seg og ARY selv. De støtter henne med det visuelle aspektet av kunsten som fremføres på Lokal denne kvelden, hvilket gjør alt stort, og særdeles nydelig.

Dissonant pop blandet med ARYs såre stemme og danserne som danser robotiske rytmer bergtok publikum de siste timene av Feminalen, og var en bemerkelsesverdig avslutning på årets musikalske innslag ved festivalen.

LES OGSÅ: Feminalen dag 1: et forfriskende, feministisk fyrverkeri