Fra lavt til himmelhøyt

Mörmaid på ISAK: Tar oss ned i dypet og opp igjen.

Situert mellom to synthstands står Mörmaid nesten klaustrofobisk til, men skaper samtidig sitt eget lille dansegulv. Med en åpenbar følsomhet for utstyret sitt, leder Mörmaid publikum gjennom en elektrisk fremføring der låtene flyter sømløst over i hverandre.

Musikalsk manøvrer Mörmaid seg i et landskap som befinner seg et sted i mellom lydperformance og elektropop. Som navnet hinter til er det fort gjort å se seg selv svømmende i det drømmende lydbildet Mörmaid skaper, men i et hav av ekko blir en like fort kastet opp på land til lyden av hamrende bass og trommer.

Mörmaids konsert på ISAK er en som drar publikum inn. Ikke bare fordi scenen er liten, men også fordi Mörmaids scenetilstedeværelse og mystiske håndgestikuleringer bygger opp under den allerede mystiske opptredenen. Musikalsk henter Mörmaid fra flere impulser, men om det er Susanne Sundfør, Björk eller Kraftwerk er ikke så nøye, for Mörmaid fremfører materialet med en til de grader overbevisende autoritet.

Det er lite å bemerke på kveldens konsert. Likevel må det sies at en artist av Mörmaids kaliber nok fortjener en litt større scene, for dette fortjener flere å se!

-Simen Almaas

Beharie: Religiøs messe på byscenen.

Det var stinn brakke på Byscenen lenge før Beharie fikk staket seg opp på scenen denne fredagskvelden. Mye var forventet av det unge stjerneskuddet og det med rette: Kveldens konsert bød på salve for både kropp og sjel.

Med låter som kunne funket minst like godt en het sommerdag, gjør Beharie’s liveshow seg likeså godt for et hutrende køkaldt publikum på innendørs festival. Til tross for å opptre på Callings største livescene, mestrer Beharie å skape en intim stemning denne vinterkvelden.

Helt fra første låt er publikum helt med og det med god grunn: På scenen leker Beharie seg med ei silkemjuk stemme som virker som balsam for sjelen. Hyllestrop og hoiing kommer i kor. Med sjarmerende gitarspill og rogaland-dialekt har Beharie nemlig en unik kontakt med publikum. Fra lunefull bruk av loop-pedal i Simple Mistake til antemiske Don’t Wanna Know viser Beharie en bredde som i stor grad trekker fra soul-sjangeren, men som også nikker til folk-scenen.

Det er også verdt å trekke frem det fantastiske bandet Beharie har med seg. De løfter frem hver eneste detalj og følger dynamikken, noe en tydelig kan merke i settets siste låt Won’t you let me go. Ispedd både koring, elektrisk orgel og svingende gitarspill bygges låten gradvis opp, og det ender med å bli en hjerteskjærende meditativ låt som sørger for å trollbinde publikum fra gulv til balkong på byscenen. Vi er nok fler som skulle ønsket oss bare én låt til.

-Simen Almaas

My friend joe på Lokal scene: Kanskje det perfekte showet for en tidlig fredag kveld.

Det trondheimsbaserte bandet er de første ut på Lokal scene på fredag. Her møter bandet et folksomt lokale klare for leken indiepop.

Bandet fremstår som veldig selvsikre på scenen og er stadig i dialog med publikum: Vokalisten har mye på hjerte, noe som gjør hele konserten til en morsom opplevelse.

Lydbildet domineres av vokal og trommer, med fengende basslinjer. Gitaren er tidvis mikset litt lavt og ikke like lett å høre, men dette er noe man sjeldent legger merke til. De byr opp til allsang, men det kan virke som om publikum kanskje synes det er litt tidlig på kvelden. Når bandet spiller siste låt er det derimot foran et energisk publikum som har fått en av de bedre startene på kvelden.

-Andreas Johnsen

Nicnuggets på Tyven: En konsert som fortjente et større publikum.

Rapperen fra Trondheim er den første artisten på Tyven på fredag, og møter et ganske tomt lokale som ikke matcher nivået hans.

Konserten starter noe svakt da Nicnuggets prøver å opererer i et register der stemmen ikke strekker helt til. Utover opptreden plukker det seg imidlertid opp, og det spilles låter som trolig er mer innenfor rapperens vokale rekkevidde.

Mot slutten av konserten begynner det å komme en del flere publikummere selv om det fortsatt er et stykke unna å være stappet. Konserten topper seg når Nicnuggets spiller sin mest avspilte låt Hermano: Her er publikum på sitt beste og det er god stemning på Tyven.

Alt i alt avslutter Nicnuggets mye sterkere enn han begynte, og han bør være fornøyd med stemningen som ble skapt med relativt få mennesker på Tyven.

-Andreas Johnsen

Whammyboy på Byscenen: Sommerlig energi fra start til slutt.

Det er ikke stappet i lokalet, men det er fortsatt god trøkk fra publikum når Noah Johansen, Whammyboy, spiller opp på Byscenen. Med støtte fra andre musikere dannes det et band som fremfører morsom indie i en halvtime.

Det er ikke rart Whammyboy har fått plass på en av de større scenene, og allerede fra første øyeblikk levere han livemusikk på høyt nivå. Artisten gir et inntrykk av at han koser seg på scenen og det merkes på både musikken og publikum. Whammyboy klarer å holde på energien gjennom hele konserten, og man kan trygt si at dette er en ekstrem solid framtreden av bandet.

-Andreas Johnsen

LES OGSÅ: Trondheim Calling dag en: Gullstøv, hjertesorg og nordnorsk melankoli