Gullstøv, hjertesorg og nordnorsk melankoli

Det nettverksbygges igjen i Trondheim når musikkbransjen nok en gang samles til en helg av konferanser, bransjeprat og håndplukkede konserter. Torsdag har vi stressa rundt mellom Midtbyens stappfulle scener for å sjekke hvilke stjerneskudd det er verdt å følge med på videre.

Probleman på Fru Lundgreen: Stemningsfull og likandes emorock i en litt klaustrofobisk innpakning.

Trondheimsbaserte Probleman har i løpet av 2022 imponert både P3 Urørt og vår egen musikkredaksjon. Torsdag er bandet først ut på Fru Lundgreen-scenen.

På sitt beste klarer Probleman å skape et deilig shoegaze-flørtende lydbilde som man bare vil dykke ned i. Det er mye strømming av effektdruknede gitarakkorder, men det føles aldri grøtete eller slitsomt. Vokalen skjærer fint gjennom miksen, og det er ingen tvil om at dette er godt arrangerte låter. Det er ingenting i lydbildet som føles tilfeldig.

Bandet har fått tildelt en litt vanskelig plass i festivalprogrammet, og det merkes ved noen anledninger. Fru Lundgreen er en liten, trang og intim klubbscene, og det kan jo være vel og bra det. Dessverre blir fremføringen aldri så engasjerende som tette klubbkonserter kan være. Bandet mangler kanskje litt lekenhet eller mer publikumskontakt for å holde på interessen. Det er heller ingen stor variasjon i settet her, og i mangel på andre ting å rette oppmerksomheten mot føles konserten til tider litt klaustrofobisk.

Likevel er det ingen tvil om at Probleman er et band med et stort potensiale, både live og i studio. Det er snakk om låter av høy kvalitet, og spesielt avslutningslåten «Huset du bodd i» overbeviser, med et refreng som balanserer perfekt i skjæringspunktet mellom garasjerock og sår emorock, ispedd solide mengder nordnorsk melankoli.

En viss innadvendthet og sjenanse fra band som plasserer seg innenfor emosjangeren er hverken nytt eller overraskende; det at bandet kanskje hopper litt friskt ut av øvingslokalet og til Trondheim Calling ser jeg på som veldig positivt i et festivalprogram som preges av «ferdige» artister. Probleman viser først og fremst store mengder potensiale, og ser ut til å ha det veldig gøy i prosessen.

– Magnus Rygge

LES OGSÅ: Zoh Amba Trio – Ny årgang av frijazz på Dokken klasker fabelaktig

Rick Grove på Moskus: Fullstendig overbevisende.

Om Trondheim Calling faktisk hadde vært en festival der man skulle vise potensiale som fremadstormende artist, hadde ikke artister som Rick Grove passet helt inn. Det er nemlig få artister som viser en så godt gjennomført pakke som det Grove gjorde på Moskus.

Det er kanskje litt kleint å henge seg opp i klesstilen, det rufsete håret og den meget imponerende barten, men karakteren Grove klarer å skape viser en artist som har full kontroll på sitt eget image. Når dette i tillegg kombineres med et overbevisende og skarpt lydbilde – som høres ut som en slags sammensmeltning av Bob Dylan og norske Mikhael Paskalev – vil nok dette overbevise selv de mest skeptiske bransjefolka.

Grove åpner sårt og intimt med en kort låt som han fremfører helt alene. Etter første låt melder et blodtight og vellydende band seg på; de har full kontroll over dynamikken og stemningsleiet i låtene, og gir Grove den plassen han til enhver tid trenger. «Reasons» og «Gun» er kruttsterke låter begge to, og viser en behersket bredde i bandet.

Selv om det er lett å trekke linjer til Jonas Alaska, og selvfølgelig Dylan, har Grove et helt eget særpreg og en sjarm i det han gjør. Det merkes ikke minst når bandet drar på litt mer og Grove våger seg ut i gitarsolo-territoriet. Det er få artister jeg er interessert i å høre dra lengre gitarsoloer i 2023, men på denne konserten tar jeg meg selv i å bare ville ha mer.

Dette var torsdagens høydepunkt for min del, og jeg gleder meg til å følge Grove videre i året som kommer.

– Magnus Rygge

Sunna Björk På Byscenen: Kjent popmusikk ispedd en god del hjertesorg.

Konserten er relativt kort med sine fem låter, men blir samtidig derfor sjelden kjedelig. Etter en litt kronglete start finner Sunna Björk og co. formen. Stemningen tar seg opp og gjensynsgleden ser ut til å manifestere seg utover publikummet idet Björk forteller at hun også har røtter i Trondheim.

Björk og co. byr på en storstilt produksjon med et svært gjennomført lydbilde. Det er forfriskende å se at et ungt popband velger å satse på det som må sies å være en storstilt liveproduksjon. Ved bruk av akustisk gitar, flere synther og trommepads skapes et poppete lydlandskap som likevel er rikt og innbydende. Det er også verdt å trekke frem en uutgitt låt som utgjør et av konsertens høydepunkter. Midtveis i settlisten står denne som en soleklar favoritt med både et allsangvennlig refreng og en god dose backbeat.

LES OGSÅ: Hold øynene åpne for disse artistene i 2023

Dette er første gang Sunna Björk spiller med denne besetningen, og de kunne nok hatt godt av litt lengre innkjøringstid. Samtidig byr Sunna Björk og bandet på en god dose sjarm, og stråler utad. Noe monotont blir det likevel når samtlige låter tar for seg kjærlighetsbrudd i ulike stadier. Til tross for dette er det et ungt og proft band vi møter første kvelden på Byscenen. Publikum er litt stive under kveldens første konsert – noe som nok skyldes at dette nettopp er kveldens første konsert, heller enn innsatsen fra scenen. Vi får håpe publikum får varmet opp litt mer de resterende tre dagene av Trondheim Calling.

– Simen Almaas

Jazzygold på Lokal Scene: Gullstøv over Lokals heldige fremmøtte.

Jasmin Mote hadde med seg det nye prosjektet Jazzygold helt fra Færøyene til Lokal Scene, og dette ble et møte helt utenom det vanlige.

Publikum får servert ikke mindre enn åtte rykende ferske låter i RnB og neosoul-territoriet. Den tilsynelatende beskjedne trioen utgjør en stødig besetning med både synth, el-trommer og MPC. Til tross for den lille besetningen er det likevel lite å si på lydbildet og presisjonen som Jazzygold presenterer denne konserten.

Konserten har også en utrolig god flyt og byr på alt fra basstung dans til roligere seanser (eller «vibey» som Jazzygold selv sier det). Jasmin Mote må også berømmes for sin energiske tilstedeværelse og formidlingsevne som frontperson og vokalist. Tematisk sett preges tekstene til Jazzygold av melankolske og personlige erfaringer, men dette blir likevel aldri påtatt. Jazzygold opptrer nemlig med en selvsikkerhet som ser ut til å ha nådd rett ut til publikums stadig begeistrede og gyngende hoder.

Ingen av låtene vi får høre denne kvelden er tidligere utgitt, og dette kunne naturligvis bydd på utfordringer for et publikum som neppe hadde kjennskap til Jazzygold fra før. Samtidig må det sies at Jasmin Mote synes å ha truffet en nerve hos publikum, og det var ikke langt mellom hvert hyllestrop. Det må også sies at det er utrolig stas at Trondheim får overvære Jazzygolds musikalske debut – jeg gleder meg til fortsettelsen.

– Simen Almaas

LES OGSÅ: Memphis sin gjenoppdagede hiphop-historie

Hammok på Fru Lundgreen: Høy energi på Lundgreens intime scene.

Hammok er en punkete trio fra Oslo, og tidligere har bandet vært nominert til «månedens urørt» i P3. Torsdag klokka 21:15 spilte de på Fru Lundgreen for et ganske fullt lokale.

Trioen fra Oslo leverer show fra starten av, til tross for at publikum ikke henger helt med under første låt. Hammok er til gjengjeld raskt ute med å kreve høyere energi fra publikum. Allerede fra andre låt er det dannet en moshpit framme ved scenen, som varer til konsertslutt.

Klokka 21:45 er konserten planlagt å være ferdig, men det virker imidlertid ikke som om Hammok har noen avslutning i sikte; de fleste i publikum er fortsatt helt med. Konserten avsluttes noe antiklimatisk når bandet går over tiden sin og ikke får spilt siste låt, noe de til gjengjeld lover å få gjort på lørdagskonserten deres.

Alt i alt leverer Hammok en sterk konsert til et svett publikum som nok helst skulle fått med seg siste låta.

– Andreas Johnsen

han gaiden på Tyven: En gjennomtenkt framførelse av et spennende lydbilde

Når han gaiden inntar scenen klokka 22:30 er lokalet stappfullt. Det er tydelig at dette er en konsert folka på Tyven har sett fram til.

Fra begynnelsen setter gruppa stemningen med et veldig kult lydbilde som omfavner publikum fra start. De slipper heller aldri taket videre i konserten, og det males et kulere lydbilde for hver låt som spilles.

Det er også verdt å nevne det estetiske ved framføringen. han gaiden har satt en bestemt stemning med belysningen som framhever den mystiske stemningen som musikken allerede skaper. Vokalisten har også valgt å bruke en parykk som dekker til ansiktet på en leken måte, og dette er et naturlig blikkfang gjennom hele konserten.

Tyven fylles av basstung elektronisk musikk som på en veldig kul måte står i kontrast til gruppens nesten mystiske vokalframføringer. Når konserten avsluttes er det til et meget fornøyd og energisk publikum.

– Andreas Johnsen

LES OGSÅ: Åtte årstider: En konsert om naturens gang