James Bond: Fantorangen

James Bond er udødelig. Den ikke så hemmelige agenten har figurert på kinolerretet med ujevne mellomrom siden 1962, da han var på oppdrag på Jamaica. I årets No Time to Die er han tilbake på øya, denne gangen som pensjonist. Når den gamle fienden Blofeld (Christoph Waltz) og en ny superskurk (Rami Malek) truer med å ødelegge verden, må eks-agent 007 ta stilling til om han vil tilbake til spionlivet. Du kan kanskje gjette deg til svaret.

Ingrediensene er nesten de samme som før: Skurkene vil ta over verden med et livsfarlig våpen (passende nok i form av et virus). Det konsumeres vodka martinier i store kvanta. Skuddsalvene og one-linerene sitter omtrent like løst. Og alt dette er etter min mening gode ting, for tradisjoner er ikke nødvendigvis klisjé. Dessuten byr årets Bond-film også på noen nye elementer.

LES OGSÅ: Jennie Sofies nye bok kan fort bli glemt i mylderet av bloggerbøker

Daniel Craigs James Bond har fremstått som en langt mer moderne versjon enn Flemings og Connerys opprinnelige mannemenn. Denne versjonen blir videreført og fullbyrdet i No Time to Die, for det er Bonds relasjon til kjæresten Madeleine (Léa Seydoux) som driver mye av handlingen – ikke bare skuddscenene.

Abid Raja og alle andre kulturpatrioter kan forøvrig glede seg over at en betydelig del av handlingen foregår i Norge. I denne Bond-installasjonen finner vi dermed klipp av Atlanterhavsveien, Ørlandet og – av alle merksnodige ting i vår lille verden – selveste Fantorangen. Men dette er noen budsjett-hakk over barne-TV.

No Time to Die kan kritiseres for å mangle en virkelig skummel skurk, for å være ørlite for lang, og for å gå helt nye veier i én tradisjonell del. Filmen holder derimot altfor høy kvalitet – både når det gjelder musikken (av bl.a Hans Zimmer og Billie Eilish), rollene og humoren – til å kunne kalles dårlig. No Time to Die er rett og slett førsteklasses underholdning. Dersom du ønsker å ta en siste avskjed med Daniel Craigs 007, og foretrekker martinien din ristet, så har du sjansen nå.