The Suicide Squad drukner i sitt eget blodbad

Det var et stusselig stykke film som møtte et forventnings­fullt kino­publikum i 2016. Makkverket Suicide Squad var på alle måter et feilslått forsøk på å kombinere DC-universets ellers dystre tone med den lettsindige leken­heten som erkerival Marvel hadde gjort stor suksess på. Årets revita­lisering av tittelgjengen har kvittet seg med førstnevnte dysterhet, og lykkes langt bedre enn sin forgjenger. Det er likevel ennå lenge til DC kan skryte på seg en god Suicide Squad-film.

Bloodsport og resten av de annen­rangs superskurkene blir sendt til en sør­amerikansk øystat for å ødelegge «Prosjekt Stjernefisk» – et hemmelig eksperi­ment som kan gjøre stor skade i hendene på landets anti-amerikanske regime. Filmen tar mange omveier for å komme seg til ovennevnte opp­summering, og tross all tiden som investeres i å sette opp hovedplottet, blir jeg aldri riktig klok på det. Da plottet også bare er en unnskyldning for å la karakterene utøve lettf­attelig vold, er det påfallende at filmens første halv­del er så eksposisjonstung og seig som den er.

LES OGSÅ: På tur blant byens skulpturskatter

Men den lettfattelige volden er det mye av. I en blodig åpningssekvens viderefører manusforfatter og regissør James Gunn på humoristisk vis de karakterene han ønsker fra den forrige Suicide Squad-filmen. Det er effektivt, og setter også tonen for resten av filmen, der den selvbevisste humoren følger skuddkula like bak.

Dessverre er humoren litt for selv­bevisst, og skuddsalvene litt for hypp­ige. Enkelte av vitsene lener seg for mye på vågal sjokkfaktor enn genuin komikk. Sjokkfaktoren er også action­scenenes fremste våpen, der det er nok kniv­stikking, massemord og blods­utgytelse til at jeg føler meg både ør i hodet og blodfattig på vei ut av kinomørket.

Utvalget superskurker er variert, og det er først når superskurkene får gjort nytte av sine særegne personlig­heter at balansegangen mellom komikk og action fungerer. Eksempelvis kontra­steres Harley Quinns fryktelig naive og blomstrende vesen med den over­dådige voldsmanien som følger henne. Det er underholdene en stund, men når skuddregnet legger seg, skulle jeg ønske at det var mer til karakterene enn overivrig voldsvilje.

Med en amerikansk invasjon av en anti­-amerikansk øystat og det selv­motsigende navnet på den blodtørstige karakteren Peacemaker, kan det være at filmen ønsker å være noe mer enn bare nok en dum actionfilm, men bud­skapet drukner så i sitt eget blod­bad. The Suicide Squad minner om en pre­pubertal tenåringsgutts drømmefilm, og vil virke heller fordummende for et moderne kinopublikum.