Yter så jævlig etter evne, men dekker ikke alle behov

Endelig skjer det. Jeg skal på en konsert for første gang siden Valkyrien Allstars i desember. Ingen utsettelser eller avlysninger denne gangen. Ikke bare skal jeg konsumere min favorittkultur, jeg skal på første ordentlige rockekonsert siden Combos og The Good The Bad and The Zugly spilte på Verkstedhallen i mars 2020, kun en uke før lockdown.

Byscenen ser litt ut som en kinosal idet vi ankommer. Røde seter er satt opp i rader på fire med god avstand, og det er plass til rundt hundre mennesker i lokalet. I kjent stil har våre blyge medborgere latt første rad stå åpen, så etter litt overtaling får jeg min tilsynelatende like blyge gjeng til å slå seg ned nettopp her. Jeg har aldri hatt en så god og direkte utsikt til hele scenen på en konsert før. Det gjør den allerede intime stemningen enda litt med presset, men dette skal jeg imidlertid ikke få angre på.

LES OGSÅ: Rekordmange vil spille med Alexander

En ålreit oppvarming

Først ut er This Daze. Bandet består av fire gutter som ser veldig snille ut. Det er dermed ikke overraskende at de også spiller veldig snill post-rock. Gutta spiller en bra konsert fra start til slutt. Til å være et band som primært synger om ung kjærlighet og angst, er de overraskende sjarmerende. Vokalist og gitarist Erlend har glimt i øyet og jeg får en fornemmelse av at alle i bandet holder på en morsom hemmelighet bare de vet om, der de står på scenen. Lyden av dronete gitarer, pop-trommer, spretten bass og filter-vokal fyller lokalet. Leadgitarist Martin eksisterer i sin egen verden der det bare er han, riffene hans og dansinga på scenen. Det er herlig å se.

Dette er ikke en konsert jeg ser for meg at folk mosher til under normale omstendigheter. Sånn sett fungerer det greit å sitte og nikke til musikken, med en pils i hånda. Låtene “Less about you” og “Youth” stikker seg ut og får meg med. Resten av låtene blir litt vel laid-back og avslappa. This Daze spiller gjennom settet sitt i en sammenhengende strøm, kun avbrutt av litt uforståelig mumling og smiling til publikum. Det er tilbakelent og kult, men ikke videre interessant. Det skal nevnes at de har den vanskelige jobben med å være første band ut av tre, der de to andre bandene spiller knallhard punk. Det er en sittekonsert og publikum er på dette tidspunktet klin edru. Alikevel er det lett å se at bandet hører hjemme på en scene. De er komfortable og eier stilen sin, med sin lette og noe monotone shoegaze-post-punk-rock-indie eller hva det nå heter. De runder av med hiten “A Sign, The Truth” som er den samme låta som alle de andre, bare mer. Publikum er fornøyde og stikker ut for å sigge.

Til 90 spenn på Byscenen får du ett rundstykke, en liten skål med aioli og to gjerrige stykker med ost av typen brie og blåmugg. Sistnevnte kan eventuelt byttes ut med spekeskinke og noen pølsebiter. Det er tøffe tider i bransjen om dagen, men hva gjør man ikke for å få drikke øl på konsert.

LES OGSÅ: Regjeringen bidrar med 10 millioner til nybyggprosjektet

Første skudd er gratis

Runde to er i gang og Murder Maids tar steget ut på scenen. Bandet er en five piece og spiller enkelt og greit pønk med ø. Vokalist Noah setter standarden umiddelbart.

– I kveld skal vi drikke oss fette drita!

Det dundres løs med “Shout at My Face” og det er så utrolig deilig! Låtene kommer på løpende bånd nå. Sertifiserte trykkere som “Pogojumpingschitzotrip”, “Surf & Scate”, “Child Protective Services” og selvsagt “Adhd / Cystic Fibrosis Killingspree” rulles ut like naturlig som en ølkø på festival. Det ferske bandet ga ut debutskiva Knives Out i januar, men gjengen virker rimelig rutinerte og scenevante allerede. Her snakker vi skitten punk med herlig hylevokal og D-beat. Bandet gjør virkelig sitt ytterste for å få med seg publikum. Det hoppes og sprettes i klassisk råkkestil. Bare rytmegitaristen og bassisten virker noe sjenerte og stasjonære på scena. Men det funker.

Publikums selvbevissthet har sunket proposjonelt med ølinntaket. Det headbanges og hyles. Noah er en herlig frontfigur. Han vitser lekent med publikum mellom låtene og vi får innsyn i artige detaljer i livet hans. Som for eksempel da han hadde så ekstrem forstoppelse at han måtte ta morfin og klystér, i den rekkefølgen. Eller at den gipsede hånda hans ble skada av for hard øldrikking. Det må en frekk nordlending med ADHD til for å lage god punk. Det er ikke noe spesielt unikt med Murder Maids — de spiller god punk i klassisk stil, kun avbrutt av noen frekke gitarsoloer. Men dette er ikke noe jazzkonservatorium. Det er Byscenen og Lyden av 2021. Det eneste jeg ber om er å få en injisering av høyoktan bråkemusikk rett i trommehinna, og det har jeg fått. Noah har kasta skjorta for lengst og svetten drypper på scenen. Jeg kjenner at jeg allerede begynner å bli sliten i nakken og jeg elsker det. Avslutningslåta “Murder Maids” setter et flott punktum for en flott konsert. Mer rundstykker med brie og spekeskinke, mer pils og ut for å sigge igjen.

Kunsten å stolbange. Hvordan rocker man løs som publikummer på en sittekonsert? I løpet av de tre konsertene har jeg prøvd alt. Veive med henda og peke på scenen, framoverlent headbanging, bakoverlent sparking med beina, vipping på stolen i takt med musikken. Vi som satt på de to første radene prøvde virkelig alt. Merkelig nok blir det bare ikke det samme som å stå foran på gulvet. Trangen til å hoppe fram og starte en moshpit er nesten uimotståelig. Jeg vil hoppe og moshe og hyle meg hes. Jeg vil bli så gjennomvåt av svette og tilsølt med øl at jeg ikke har noe annet valg enn å kjøpe meg en god og tørr band-t-skjorte når konserten er over. Jeg vil stå totalt utkjørt og fryse og sigge med de andre fansa etter konserten. Men dette går jo ikke og vi sitter igjen med en slags mellomting. Jeg ser for meg at dette er like frustrerende for bandet som det er for publikum.

LES DEBATT: Fagforeninger er for alle - også studentene

Heftig og begeistret

Det er gira stemning i salen. Tomme ølbegere ligger strødd og det hyles idet Combos inntar scenen. Bandet trenger ingen introduksjon. Combos er hele rocke-Norges kjæledegge og det med god grunn. De fem bandmedlemmene har venta like lenge som jeg har på denne muligheten og i den anledning har de pynta seg i hver sine unike kostymer. Bassist Jørgen i fullt sykkelantrekk, trommis Andreas i matrosdrakten og vokalist Axel i sin vanlige joggebukse og t-skjorte. Det lyser i øynene på bandet allerede fra første låt. Her er det ingen som gjemmer seg. Alle er proppa med energi og det hoppes og herjes løs på scenen. Axel er oppe på monitorene umiddelbart. Det hyles fra salen når “Meme Supreme” fyres i gang. Det er ikke bare jeg som har hørt bandets debutskive Steelo litt for mange ganger. Mikrofonen vendes mot publikum og teksten ropes tilbake under “Nerdz”, “Cookies and Crack”, “Mad Beef” og selvsagt “Sushiramenbruceleewutangclan”. Konsertabstinensene som har meldt seg daglig det siste året blir endelig forløste. Det er helt herlig å hyle til bråkemusikk man kan teksten på. Det eneste som ødelegger er den forbanna stolen.

Gutta er helt på jobb under hele konserten. Axel har en ironisk, vitsete tone med publikum som matcher bandet perfekt. Han kan til slutt ikke dy seg og tar turen ned på gulvet for å kose med skoene til tilfeldige publikummere. Jakka mi får seg til og med en runde på scenen. Det er så gøy at jeg får dårlig samvittighet overfor bandet fordi jeg sitter. Jeg vil vise dem hvor bra de spiller, så jeg prøver så hardt jeg kan der jeg herjer løs med rumpa helt ytterst på stolkanten. Combos spiller helt utrolig tight og det er en fryd å kjenne ørene ringe mellom låtene. Den rap-aktige vokalen akkompagnert av fyldige, bråkete, spretne og kjappe riff er det som gjør Combos til ett av de feteste livebandene om dagen. Til sist i settet får vi til og med høre et par nye låter. Jeg husker ikke hvordan de hørtes ut, men jeg husker at jeg hadde det veldig bra da jeg hørte dem. Det hyles og klappes idet bandet går av scenen. Jeg syns vi gjorde et ærlig forsøk på å få til en encore, men det ble ikke noe av denne gangen. For en kveld.

Folk forlater lokalet med susete hoder og et smil om munnen. Det eneste som ligger igjen er koronaens håpløshet og et lass med spekemat. Lyden av 2021? La oss nå inderlig håpe det.

LES OGSÅ: NTNU-student skal ha blitt overfalt på åpen gate