Takk, takk, takk til Björk

Trondheim vrimler av mennesker, sola skinner og man kunne ikke bedt om en bedre festivaldag. Klokken nærmer seg åtte og folkemengden snor seg oppover mot festningen. Det er stil i gatene, bjørk og fjær i håret, og mennesker som har ventet i mange– sikkert noen i 40 år, på å se det musikalske geniet. Mammaer og pappaer, sønner og døtre, besteforeldre – alle generasjonene er på plass, pyntet og frigjort fra alle plikter som skulle ha vært gjort. Et friskt pust av sommerlig frihet svømmer gjennom publikum før, under og etter konserten. Det føles som vi alle var forberedt på å føle oss litt som Björk i dag. Slippe ut rarheten. Hendene i været. Følelsene springende.

Björk, en av de viktigste, mest kritikerroste og innflytelsesrike artistene de siste 30 årene, har en lang og enormt innholdsrik karriere bak seg. Hun er på turné med lokale orkestre, og Olavsfest-publikummet er klare for å ta imot legenden. Islandske Björk, som ga ut sitt første album som elleveåring er vanskelig å beskrive. Fra hennes tid som barnestjerne på Island, via perioden med The Sugarcubes og en påfølgende indie-kred, til det virkelige gjennombruddet med Debut i 1993, har nå 56-årige Björk alltid gått sine egne veier. Hun er på mange måter den siste punkeren, der hun driter en lang marsj i hva som er «riktig» og kommersielt, og heller søker nye måter å formidle sin musikalske genialitet på.

Hun bryr seg heller ikke om unødig publikumsfrieri. Mellom låtene går det stort sett i «takk, takk, takk», og kommunikasjon mellom henne, dirigenten og orkesteret er kun i form av korte beskjeder. Bilde- og videoforbud for pressen og en tydelig melding til publikum om å helst ikke ta bilder eller filme konserten, gjorde dette til en utrolig behagelig og spesiell opplevelse. Shit, var det slik det var før i tiden?

Hvis noen hadde fortalt meg at «du skal spille med Björk», hadde jeg lett etter et skjult kamera, og jeg kan bare forestille meg hvordan Trondheimsolistene mottok beskjeden. Dirigert av islandske Bjarni Frimann Bjarnason gjennomførte de noe helt spesielt og noe som kun kan oppleves, men på best mulig måte kan beskrives med gåsehud. Det var spektakulært.

Ut på scenen ved festningen denne kvelden kommer et neongrønt kostyme som hadde passet i en kunstutstilling; et vakkert smykke som er påkledd artisten. Hun er velkjent for sin stil og sitt absurde kunstneriske uttrykk på scenen, så det var ingen overraskelse at vi skulle være vitne til et nytt kunstverk i kveld.

MER FRA OLAVSFEST: Ei eiga musikalsk verd inne i Nidarosdomen

Likevel var det noe som manglet, en dæsj magi, det siste lille. En sommerkonsert i Norge, på selve Festningen i Trondheim høres fantastisk ut. Og det var fantastisk, men jeg tror det å se Björk inne, med lysshow og med hennes grensesprengende scenekunst, hadde vært enda mer magisk. Hele konserten manglet noe, og det kan være så enkelt som at Björk og denne konsertsettingen ikke var en 100% match. Det akustiske orkesteret spilte fantastisk og låtene kledde arrangementene, men på en utendørsscene med konsertstart klokken ni en julikveld, ble lyd og lys for avdempet; dette gjorde noe med helheten. Dette tar imidlertid ikke bort faktumet at opptredelsen var en musikkopplevelse som satte spor, og jeg tror ikke jeg var den eneste som felte en tåre til «Hyperballad», «Isobel» og «Jóga». «Hunter» spesielt, fra 1997-albumet Homogenic, gjorde seg også ekstremt godt i Trondheimsolistenes kledning.

Man kunne føle musikken gjennom Björk og bevegelsene hennes. Hun lever seg inn i og blir beveget av strykerne sammen med oss. Det var sterkt og merkelig. Mot slutten forteller hun at at hun hadde covid-19 for ti dager siden, og som en følge av dette fortsatt slet litt med stemmen; dette var imidlertid ikke merkbart fra publikums ståsted. Björk har en av de mest særegne stemmene i popmusikkens verden og hun har en unik evne til å røre oss. Før avslutningsnummeret «Pluto» forteller hun som om det kun var meg og Björk i rommet, at hun var litt redd for at det bare skulle kunne være mulig å ta de rolige og mest triste låtene i dette formatet. Det er rart å tenke på at en slik kunstner bare er et vanlig menneske, dødelig slik som oss andre. Likevel, i det øyeblikket, følte jeg meg litt som om jeg var en venn hun pratet med. Utenomjordisk, men samtidig jordnært og fint, ekte og følsomt. «We thought, fuck it» sier hun om at et orkester skulle spille techno-beats. Og ja, fuck it. Det fungerte. Takk, takk, takk til Björk. Det var jævlig fett.