Å romme erfaring
I en poesihistorisk speiling inviterer Trøndelag Teater og Trondheim Pride til å tenke over den skeive kunstens språk.
Kan du se meg? er en hyllest til historisk skeiv poesi, speilet av nye dikt fra poet Mabell Holand. De eldre verkene er fremført av Janne Kokkin og Synnøve Fossum Eriksen, mens Holand leser sine egne dikt. Disse fremføres sidestilt med parallelle tematikker som ilegger de nyere diktene en historisitet, og tegner et bilde av en langvarig og pågående identitetskamp.
«Jeg har aldri gjort annet enn å forstå»
Holands poesi er beslektet med det vi kan kalle bekjennelsespoesi, en ofte svært sårbar presentasjon av privat og dyptsittende tematikk. Fremførelsene deres er også farvet av dette, vekselsvis hviskende nære og rytmisk «slam»-aktige. De romantiserte diktene benytter store og veletablerte motiver som havet og fallet; motiver som er flyktige, åpne og uangripelige, indikative for den frittstående identitetssøken som ligger bak dem. Diktene deres alternerer mellom det romantisert fysiske, og det blottlagt personlige. Begge gir uttrykk for frustrasjoner og utfordringer ved det å inneha en identitet og et språk som er tilrettelagt en form man ikke kjenner seg igjen i.
LES OGSÅ: Frå harpe til glamlender under Transform
Biografisk konfrontasjon
En konsekvens av den blottlagte tematikken, i samspill med den moderne, metrisk flytende uttrykksformen, er at enkelte av diktene oppleves som mer prosaiske enn lyriske. Historiene og budskapene gjenkaller dagboken og manifestet like mye som diktet, noe som etterlater talen klar, og budskapet klarere. Som fremført tale er det sterkt og virkningsfullt, selv om det tidvis mangler plass til leseren mellom linjene. Mindre enn en invitasjon til tolkning er det en invitasjon til identifikasjon: som en påminnelse om de ufortalte historiene som venter på å skrives. Disse tekstene tvinger på denne måten den lyttende til å anerkjenne rommet de innehar, og behovet for dette rommet.
«Hva er jeg, om ikke menneske»
Skeiv poesi handler ofte ikke bare om å uttrykke identitet, men å finne et språk som kan romme denne identiteten. Mange av refleksjonene i de nye så vel som de gamle diktene dreier seg om letingen etter plass i uttrykk. «Your words are not enough for me, I must have my own», resiterer Eriksen; summerende for prosjektet med å skape et uttrykk som strekker til for å romme erfaring. Ord er ofte fanget i en uheldig posisjon mellom å være både banalt utilstrekkelige, og alt vi har.