Revyanmeldelse

Kruttsterk prestasjon fra Dragvollrevyen

Dragvollrevyen: Oppskriften på drageeliksir leverer en solid forestilling til stående applaus.

Publisert

Det er full storm utenfor lokalene, og spente publikummere fosser inn dørene til årets utgave av Dragvollrevyen. Smånervøs og uten så høye forventninger setter jeg meg på min reserverte plass. «Å gud, ikke inkluder publikumsdeltakelse,» er den siste bønnen jeg ber før lysene dempes. Denne frykten glemmer jeg heldigvis i det dyktige skuespillere og band leier meg gjennom det jeg vil sette som standarden for fremtidige revyer jeg ser.

Dragvollrevyen åpner i år med et spørsmål som de viser seg å være høyst kvalifiserte til å besvare: «Hvordan lager man en bra revy?». Aller første sketsj introduserer oss for den røde tråden som binder sammen de ulike numrene. Som overganger til andre sketsjer, avbrudd eller avslutninger, hopper revystyret vi blir introdusert for i starten inn på scenen og løfter situasjonen opp på et metanivå. Som uerfaren revygåer setter jeg pris på disse innslagene. De både minner oss på at dette er en revy de har arbeidet hardt med, men de hyller også selve revyen som tradisjon.

Av sketsjene som briljerer på denne måten, har vi blant annet en begravelsessekvens som nesten er litt for lang. Da avbryter et medlem av styret og mener det blir for dystert. Dette skjer akkurat i det publikum sannsynligvis føler på det samme. En klassisk Dragvoll mot Gløshaugen-sketsj fremført av nestlederen får også en glatt overgang når styrelederen bryter inn og klager på at nestlederen tar for mye plass. Bare noen få ganger bommes det: De fleste av de politisk ukorrekte innslagene føles påtvungne, men det er forståelig at slike innslag er en del av revytradisjonen.

Så klart må bandet få sitt eget avsnitt, men de kunne egentlig også fått sin egen anmeldelse. Til tider er det vanskelig å rive øynene vekk fra dem, og jeg sitter ofte og gleder meg til sceneskifte, hvor de spiller opp med både klassikere og kreative innslag. På et punkt leker de gjemsel, på et annet presenterte de en versjon av «Lovefool» som hadde fått stående applaus om ikke neste sketsj hadde fulgt så tett deretter.

Det beste med denne revyen, er at det er lett å glemme at den er lagd av studenter. De musikalske innslagene innebærer slående koreografi og rene toner. Med upåklagelig komisk timing sitter jeg ofte og ønsker at de hadde deltatt på gårsdagens Studentkavalkaden. Enkelte sketsjer er såpass voksne at jeg glemmer at det er en studentrevy, som når en debatt med parodier av kjente politikere setter det aktuelle mediebilde på dagsorden.

LES OGSÅ: Disse fikk pris under årets studentkavalkade

Ved forestillingens sluttnummer kommer revystyret tilbake som en deprimert gjeng med usikkerheter rundt egen prestasjon. Da bryter den undertrykte nestlederen inn og runder av med glans: «Vi er bare studenter, og poenget er at vi skal ha det gøy», roper hun, før hun gjør det jeg fryktet ved forestillingens start og peker rett på meg og skriker «fuck anmeldere».

Det er tydelig at de har hatt det gøy, men at de bare er studenter ville jeg ikke stilt meg bak. Underveis i revyen markerte jeg skuespillerne i programmet som jeg mente hadde utmerket seg, men til slutt tegnet jeg en stor ring rundt hele gjengen. Dette er en revy hvor hver eneste medvirkende fortjener den stående applausen de fikk etter siste nummers musikalske avslutning.