Anmeldelse av en sky

Kunstneren – foreløpig anonym – brød seg ikke med å skaffe tillatelse fra kommunen eller annonsere prosjektet (jeg forhørte meg i etterkant hos en rekke aviser). Så om du ikke fikk det med deg søndag kveld, er det dessverre for sent. Like etterpå – à la en detektivnovelle av Poe eller Conan Doyle – forduftet nemlig hele kunstverket, som i løse luften.

At jeg i det hele tatt oppdaget dette obskure verket søndag kveld, var rent tilfeldig. Som resultat av en lei rekke av begivenheter – der sykkeldekk, glasskår og underbetalte bussjåfører var viktige stikkord – ble jeg tvunget til å gå den lange veien hjem. I skumringen var himmelen allerede mørk, skogen ennå blå. Likevel var ikke luften helt tom: Det fantes én sky der oppe, majestetisk ensom.

LES OGSÅ: Mannlige artisters oppgjør med maskulinitet

Dette verket må utvilsomt betegnes som gatekunst, selv om det jo befinner seg over gaten. Skyen fremsto glødende, nesten innvendig blødende. Den påfølgende gleden min blandet seg snart med gru over at noe så vakkert eksisterte i samme skyline som Felleskjøpets skittengule siloer, i samme utsikt som disse drittduftende mastodontene som minner alle og enhver på at Trondheim ikke er så pent. I all uskjønnhet ligger dessverre noe dypt menneskelig.

En krassere kritiker ville nok ha kalt dette plagiat, da denne skyen strengt tatt allerede er malt av René Magritte i høyre hjørne av hans mesterverk L’empire des lumières. Likheten var slående. Den anonyme kunstneren har virkelig gjort seg flid med sjatteringene, der den blatante chiaroscuroen åpenbart må tolkes i forlengelse av de flamske mesterne. Og hvor er blåfargene, aner jeg noe nerdrumsk?

Men kan et verk virkelig defineres, kondenseres til noe håndgripelig? Kondenserer man en sky, gjenstår bare vann. Der inne er ingen egentlig substans (liksom denne anmeldelsen). Og ganske sikkert skjedde nettopp dette, da skyen over meg – i åpenbar hyllest til Banksys Girl With Balloon på Sothesby’s for to år siden – selvdestruerte. Lik en mygg på lerretet ble jeg omfavnet av kunstverket. Regnjakken lå dessverre hjemme.

LES OGSÅ: NTNU: Oppfordrer til hjemmeeksamen

Den kvelden manglet jeg kamera. Akk, jeg skulle så gjerne ha foreviget de utallige skypuffene, gjengitt alle de sublime tårnene som steg innover i det skumrende tomrommet, fremstilt den visuelle symfonien av tusen dampende toner og foreviget dette inhumane kraniet – hvis grå materie så inderlig rørte min egen. Det er dessverre umulig. I stedet har jeg lagt ved en dekkende skisse.