Mannlige artisters oppgjør med maskulinitet

– Det er mange stereotypier rundt maskulinitet. Man ser for seg store og mannlige kropper når man hører ordet, sier Jon Bernhard Hunskaar.

Hunskaar spiller til vanlig i Oslobandet Lazy Queen og spørsmålet rundt maskulinitet i samfunnet er viktig for bandet. Når en tenker på maskulinitet er det ofte man får assosiasjonen den tøffe og beinharde «manne-mannen», noe Lazy Queen ønsker å endre på. Bandet er heller ikke alene om å utfordre den etablerte sannheten, maskulinitet er nemlig i sentrum for flere av dagens mannlige artister som ønsker å redefinere det maskuline begrepet gjennom musikken sin. Spørsmål som: «Er vår forståelse av maskulinitet egentlig representativt for alle menn?» og «Er vår intuitive forventning av hvordan menn skal være feil?» blir ofte diskutert av disse artistene.

LES OGSÅ: Derfor bør du lytte mer til klassisk musikk

Musikk er personlig

Musikk er veldig personlighetsdrevet. Når man hører på en låt eller et album er det som regel artistenes egne tanker og følelser som man hører. På denne måten blir musikk et utløp for flere artister. Et sted hvor de kan få uttrykke seg selv som den de er, si det de mener, og samtidig nå fram til et stort publikum.

Samtidig har maskulinitet historisk sett blitt brukt definerende på menn, hvor egenskaper assosiert med maskulinitet også assosieres med menn generelt (tilsvarende også med femininitet og kvinner). Å være aggressiv, dominerende eller ufølsom kan sees som typisk maskuline trekk, og å bevege seg utenfor disse rammene følelsesmessig er ikke alltid like akseptert.

– Aggressivitet er ikke nødvendigvis noe som bør sees på som negativt, men det er egentlig den eneste følelsen det er forventet å vise, sier Hunskaar.

Men man kan se tegn til endring i dette, gjennom flere mannlige artister i dag. Ved å uttrykke seg selv på nye, «utypisk» maskuline måter, ser man et nytt perspektiv på hva menn er og hvordan man kan oppføre seg, som man ikke har sett i like stor grad tidligere. Oslo-bandet Lazy Queen er blant artistene som bidrar til dette.

LES OGSÅ: Offentlig helsetjenester når ikke ut til alle

Kontrastfull personlighet

Lazy Queen består av ikke-binære Henrik Garcia Søberg på vokal, som sammen med Jon Bernhard Hunskaar, Petter Anderdal og Jonas Røyeng danner et band som gjennom levende kontraster uttrykker et bredt spektrum av følelser gjennom musikken sin. Uttrykket kommer fra utagerende og aggressive sceneopptredener, emosjonelle og personlige tekster samt et smilende og godt humør på scenen. Alt er en del av Lazy Queens identitet, og hvordan de vil framstå ovenfor andre, noe de er veldig bevisst på.

– Vi har mange samtaler om vår rolle som band om hvordan vi har lyst til å oppføre og uttrykke oss, forteller Søberg.

For en gruppe bestående hovedsakelig av menn, som alle vil kalle seg selv for feminister, er maskulinitet et tema som de er opptatt av. Det viktige for bandet er å bevege seg vekk fra den toksiske maskuliniteten som plager mange menn, og heller vise at det finnes mange flere måter å uttrykke seg selv på.

– Når man spiller i et rockeband, hvor man har sett mye av typisk maskulint bildebruk, så er det litt på tide å gi det opp til noe annet, sier Hunskaar.

LES OGSÅ: VÅR "ANMELDELSE" AV KNAUSKÅRDS NYE SATAN-BIOGRAFI

– Vi er alle bare en sekk med kjemikalier

Nettopp dette er fokuset til mange mannlige artister som er aktuelle akkurat nå, å erstatte maskulinitet med noe annet. Den amerikanske sangeren og låtskriveren Moses Sumney, som kom ut med sitt andre album Grae tidligere i år, er ett eksempel på dette.

Grae spesifikt er et album som beskriver en gråsone, emosjonelt og personlighetsmessig, som Sumney plasserer seg selv i. Det er et område hvor han ikke føler han tilhører noen av begrepene vi har laget, verken det maskuline eller det feminine. Han gjenkjenner ikke seg selv i det første og ikke får lov til å gjenkjenne seg selv i det andre. Da ender han opp i midten, en gråsone, som er ingenting, noe han sammenlikner med å være isolert på en øy fra resten av befolkningen. På dette albumet, ved å være emosjonelt på sitt mest intense og personlige, forsøker han å bryte ut av boksen det maskuline begrepet har plassert han i og heller skape noe som beskriver han selv.

Et annet eksempel er Mike Hadreas, også en amerikansk artist som er bedre kjent under artistnavnet Perfume Genius. Gjennom hele sin musikalske karriere har Hadreas tatt opp temaer rundt sin egen seksualitet og psykiske problemer, og på denne måten gitt oss fullt innblikk til seg selv. På sangen «Queen» fra albumet Too Bright forteller han om sin androgynitet og «queerness» med stolthet, mens hanellers i diskografien ofte kan framstå både sensuell og sårbar. Sensualiteten til Hadreas fortsetter også på albumet Set My Heart On Fire Immediately hvor han går i dybden på sitt eget kjærlighetsliv som homoseksuell mann.

Lazy Queen snakker om maskulinitet med en litt annen vinkling. Typisk maskuline egenskaper, som aggresjon, legges ikke bort, men omfavnes isteden sammen med andre følelser som man heller ville kalt feminine.

– Aggresjon tilhører ikke maskulinitet, det er en følelse vi alle har rett til å føle. Vi er alle mennesker og vi må derfor deale med de samme tingene, forteller Søberg.

Eller litt mer kynisk sagt av Hunskaar:

– Vi er alle bare en sekk med kjemikalier.

Ifølge Søberg tilhører følelser verken femininitet eller maskulinitet. Dersom man deler dem opp slik vil begge gruppene ende opp med begrensede muligheter til å uttrykke seg selv. Derfor benytter Lazy Queen seg av hele det brede spekteret av følelser på sin kontrastfylte måte i musikken deres.

LES OGSÅ: Et evighetskyss på popkulturen

Viktig med representasjon

Som ikke-binær har Søberg et spesielt forhold til begreper som blir brukt for å definere folk.

– I ungdomsårene følte jeg meg aldri like guttete som de andre gutta, og nå tenker jeg tenker litt sånn: «Trenger noe egentlig å være noe?», forteller Søberg.

Søberg trekker fram at ting ikke nødvendigvis er like svart/hvitt som man noen ganger framstiller det, men at det heller er et spektrum imellom. Personlig føler hen heller ikke noe spesielt behov for å tilhøre noe spesielt, om det er maskulin/feminint eller mann/kvinne.

– Jeg føler ikke at jeg har noe behov for å definere meg selv, men at folk har et behov for å definere hverandre. Derfor har jeg alltid følt at hvilke begreper jeg bruker om meg selv bare hjelper med å kommunisere hvem jeg er til andre, sier Søberg.

Saken fortsetter under bildet.

Søberg trekker fram viktigheten av mangfoldet i representasjonen. Ved å se ikke-binære artister og kunstnere uttrykke seg selv i kunsten fikk hen noe å kjenne seg igjen i, og på den måten lærte hen mer om seg selv. At artister tør å uttrykke seg slik mener hen er viktig, og trekker fram punk-bandet Idles som eksempel.

– De har ikke et særlig mykt uttrykk og består av masse skjeggete menn med tatoveringer, men de viser at man kan se sånn ut og ha lyst til å gråte, snakke om depresjon og maktesløshet. Alle folk, all shapes and sizes, trenger å snakke om de samme tingene, forklarer Søberg.

Så hva er maskulinitet da?

Hvis maskulinitet ikke er det man tradisjonelt har sagt det er, hva er det da?

– Kanskje det er nettopp det da, at det ikke er noe som bør være maskulint eller noe som bør være feminint, sier Søberg.

Hunskaar er enig, og sier at det finnes «et hav» av forskjellige måter å føle seg på som går utenfor maskulinitet og femininitet.

– Jeg er veldig glad i å ha akademisk begrepsorden for å kunne navngi ting, men jeg tror ikke det er nødvendig overalt.

– Det er dødelig

Artister som Moses Sumney og Perfume Genius jobber for å redefinere maskulinitet som vi kjenner det, fra noe toksisk og innesperrende til noe åpent og allment. Dette er artister som opplever det maskuline begrepet for snevert for sin egen personlighet.

Søberg mener at det toksiske og stereotypiske ved maskulinitet er noe vi er oppdratt til å tro er vanlig, og at vi derfor foreviger det både rundt oss og i oss selv. Dette vil til slutt få konsekvenser for mange som ikke passer inn i det maskuline bildet.

– Det er en grunn til at selvmordsstatistikken viser høyere tall for menn enn for kvinner. Det er dødelig, forklarer Søberg.

Derfor mener hen at artister som Perfume Genius og arbeidet de gjør gjennom musikken sin for å skape bevissthet rundt problemet med maskulinitet er spesielt viktig. Et slikt arbeid er likevel ikke noe helt nytt, og man har sett artister som Prince eller David Bowie omtale seg selv på tilsvarende utypiske maskuline måter flere tiår tilbake.

Perfume Genius og Moses Sumney kan sees som en videreføring av dette. Ved å belyse sine problemer med maskulinitet representerer de menn som ikke passer inn i det maskuline begrepet. Representasjon som i noen tilfeller kan redde liv.

LES OGSÅ: 80-tallsrenessansen er offisielt her