Å komme hjem til ingenting

Hjemkomst, Jødisk museum

Spilletid: 30 minutter. Regi: Eirin G. Wågan

Da krigen var over, var den jødiske befolkningen i Trondheim halvert. Basert på intervjuer gjort med norske overlevende har studentene Kari Melhuus Jenssen og Eirin G. Wågan, som begge går drama og teater ved NTNU, laget Hjemkomst. Stykket utforsker hva som skjedde med de norske jødene som kom tilbake til Norge etter krigen.

En ung jødisk kvinne, spilt av Kari Melhuus Jenssen, har akkurat kommet tilbake til Trondheim etter andre verdenskrig. Lettet og energisk tegner hun et levende bilde av de gode minnene hun har fra Trondheims gater. Lukten av hveteboller fra Brattørgata, som en gang var Trondheims jødiske kvarter, og å vandre forbi de fargerike bryggene i Kjøpmannsgata.

Barndommens idyll

Stykket fremføres i et lukket rom på Jødisk museum med få rekvisitter. I hjørnet står en brun kasseradio, i midten av rommet en gammel, hvitmalt stol med et sort bord og en strikket jakke henger på en trestige. Alle rekvisittene og klærne som brukes er fra 40-tallet eller eldre, noe som skaper en autentisk følelse. Den jødiske kvinnen er en dyktig forteller. Mens vi hører 30-talls musikk i bakgrunnen, beretter hun om oppveksten sin, der mor og far danser til radioen på kjøkkenet, og brødrene sitter i hjørnet og leser Knoll og Tott. Hver søndag samles storfamilien i leiligheten på Ila, der besteforeldre, onkler, tanter, kusiner og fettere alle har sin faste plass rundt langbordet pyntet med hvit duk. Og det er alltid den unge, jødiske kvinnen sitt oppdrag å dekke bordet.

Det er noe idyllisk og drømmende over det hele. Tankene trekkes automatisk til egne barndomsopplevelser. Spesielt når hun forteller om den gangen hun så et juletre i Vår frue kirke, og spurte faren sin om ikke de også kunne feire jul, selv om de er jøder. Faren drar på torget og kommer tilbake til Ila med et juletre på kjelken bak seg. Hun ler og forteller at han ikke bare kjøpte et juletre; han kjøpte det fineste juletreet i Trondheim. Jeg trekkes tilbake til min egen barndoms jul, der høydepunktet for meg alltid var å pynte juletreet og vi selvfølgelig hadde det fineste treet jeg hadde sett. Hvert år.

Les mer om skaperne bak Hjemkomst her.

Tunge, troverdige følelser

Så kommer gradvis alvoret inn, midt i stykket. Stemningsskiftet er tydelig. Hun vil ikke innse det, at den familien hun elsker, det Trondheim hun kjente, vennene hennes, alt er borte. Ved et lykketreff fikk hun flyktet til Sverige, men de fleste var ikke så heldige. Dette er det sterkeste øyeblikket i forestillingen. Hun står midt i familiens gamle leilighet på Ila, som nå er tom, og roper, gråter og sier «mamma sitter her, pappa sitter her, det er sånn det er her». Men sånn er det ikke lenger. Hun vil så gjerne at familien skal ønske henne velkommen hjem, men alt er borte.

Alle minnene hun har med familien sin og alle øyeblikkene hun husker med vennene sine er nå og for alltid farget av krigen. Alle de som ikke kom tilbake, alle de som satt igjen med fysiske og psykiske skader. Det er ikke lenger mulig for henne å tenke på barndomsminner uten en intens sorg og bitterhet. Spesielt i denne delen imponerer Melhuus Jenssen, og jeg tror på de vonde følelsene hun formidler. Flere i publikum blir tydelig rørt, som viser hennes evne til å trekke tilskuerne inn i fortellingen. Jeg ender opp med tårer i øynene, jeg også.

Den unge kvinnen søker jobb etter jobb, men møter rasisme på grunn av sin jødiske bakgrunn. Til slutt får hun napp i en hatteforretning. Dette blir et lystig innslag i fortellingen, der hun på kløktig vis forsøker å overtale en singsakerfrue til å kjøpe en hatt som går til den mørkebrune kåpen hennes. Når kunden går ut av butikken og hun sier «adjø» mange ganger, aner man at det ikke bare er damen fra Singsaker hun forsøker å ta avskjed med, men også fortiden sin. I siste scene projiseres ansiktene til alle jødene fra Trondheim som ble drept under krigen på veggen, og den unge jødiske kvinnen står taust og ser på dem.

Styrke i sin enkelhet

Etter forestillingen går jeg en tur rundt i museet og ser på bildene av dem som aldri fikk komme tilbake, som ble drept før de fikk sjansen. Jeg ser et bilde av en tre år gammel jente sammen med et brev moren hennes skrev, der hun beskriver alt det nye jenten har lært seg. Begge ble drept i Auschwitz. Et annet bilde viser en ung mann på min egen alder, som var student i Trondheim og døde i fangenskap. Når historiene til de enkelte personene levendegjøres på denne måten, og man får se mer enn kun tallene, så gjør det noe med deg. Jeg skulle ønske disse fortellingene var enda mer kjent for folk flest.

Dette er ikke en forestilling med spektakulære rekvisitter, store sceneskifter og et ensemble med skuespillere. Det er i enkelheten den har sin styrke. Gjennom en skuespiller, 30 minutter og få gjenstander, blir selve livsfortellingen i fokus. Det gjør at man som publikum går gjennom den gradvise opplevelsen fra intens glede til dyp sorg sammen med henne. Historiene forestillingen er basert på, er gamle, men de har blitt tiet om. Utforskingen av et viktig og sterkt tema man hører overraskende lite om gir Hjemkomst stor aktualitet. I det jeg går ut døren fra Jødisk museum, kjenner jeg at denne forestillingen kommer til å sitte i meg i lang tid fremover.

LES OGSÅ: Ulv i fåreklær, lam i ullgenser