De som brenner for kunsten

Endeløse dager på skolen, men ingen fasit. Etter studiene venter en usikker framtid. Hva er det som gjør at noen satser alt på kunstneriske fag, og velger vekk tryggere retninger?

Publisert

Eirin Wågan husker fortsatt øyeblikket hun forelsket seg i teater. Hun er i midten av 20-årene og går sitt siste år på master i drama og teater ved NTNU. Det mørke håret henger løst rundt ansiktet, og hun har et litt alvorlig blikk. De grønne øynene flammer opp når hun forteller.

– Det startet med moren min. Hun jobbet på Rogaland teater i Stavanger. Jeg var med henne på jobb, og så forestillinger fra bakscenen. Jeg ble plassert i en krok. Stå der, vær stille og se. Det formet min interesse i veldig stor grad. Så ble jeg med i barneteateret der, og da var det gjort.

Å studere uten fasit

Livet som kunststudent kan være utfordrende. Det kan Kari Melhuus Jenssen skrive under på. Kari går også sitt siste år på master i drama og teater ved NTNU. Hun har alltid vært en kunstnerisk sjel, og vokste opp i et hjem der kreativitet ble fremmet. Derfor har hun aldri tvilt på at hun ville satse på teater. Hun slenger det lange, blonde håret rundt seg mens hun snakker, og latteren sitter løst. Det er likevel en alvorlig tyngde bak ordene hennes.

– Hadde jeg gått på Gløshaugen og studert matte, så hadde jeg hatt en fasit. Det er dritdigg med en fasit. Vi som driver med teater har ingen. Vi blir aldri ferdig, så vi bare jobber og jobber. Vi kan være på skolen fra åtte om morgenen til elleve på kvelden.

Kari forteller at hun ofte blir møtt med fordommer.

– Når jeg sier jeg studerer drama og teater, sier folk «Å, er det gøy? Leker dere? Blir dere skuespillere?». Folk himler med øynene og kimser av oss. Man blir lei seg, for de tror det bare handler om å ville stå på scenen.

LES OGSÅ: Et lite stykke musikkhistorie: 90-tallet er tilbake!

Alt i kunst er der av en grunn

Kari blir tydelig oppglødd når hun forklarer hvorfor kunstutdanninger er viktige.

– Tenk hvis man skal kutte alt av kunst og kultur. Da tar man vekk alt av teater, og man tar vekk alt av musikk. Ingen tv-serier, ingen filmer. Jeg tror ikke folk tenker over at det er vi som skaper dette. Uten oss sitter du på hybelen og spiser middagen din uten noe auditivt eller visuelt. Da skjer det ingenting.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">FORESTILLINGEN «HJEMKOMST»:</span> Kari Melhuus Jenssen og Eirin Wågan overfører et brev til scenen. Brevet ble skrevet av jødiske Selik Mahler fra Trondheim, mens han satt i fangenskap under andre verdenskrig.
FORESTILLINGEN «HJEMKOMST»: Kari Melhuus Jenssen og Eirin Wågan overfører et brev til scenen. Brevet ble skrevet av jødiske Selik Mahler fra Trondheim, mens han satt i fangenskap under andre verdenskrig.

Kari forteller videre at enten man ser filmer, er på teater eller leser bøker, så handler det om det samme: å leve seg inn i en annen verden. Det er noe iboende vi mennesker søker oss til. Livene våre trenger kunst og estetiske fag.

Eirin forklarer at selv om man ikke kan like all kunst, så er det alltid noe å lære av den.

– Alt man gjør i kunst, hvert penselstrøk i et maleri, hver bevegelse i en dans, er der for grunn. Analyser det, se hva de faktisk gjør. Det er alltid et eller annet man vil fortelle eller formidle

A4 er ikke interessant

Både Eirin og Kari har et brennende engasjement for teater. Å komme til teateret var for dem som å komme hjem. I teatermiljøet er det en bonus å være annerledes. Man vil ikke ha A4, for det er ikke interessant. Kari forteller om et svært inkluderende miljø, med rom for mangfold.

– Jo mer rar og spacet du er, jo mer verdifull er du. Det interessante er de som tenker annerledes, som kanskje har blått hår, som er kreative.

For Eirin ble teatermiljøet et viktig sted å finne tilhørighet. I dag kan hun ikke se for seg å gå et annet studie.

– Hodet mitt er ganske rart. Jeg er ikke så flink til å snakke og kommunisere med ord. Gjennom det visuelle, gjennom dans og sceniske bilder, så føler jeg at jeg får utfordret tankene mine og kommunisert mitt perspektiv.

Eirin forteller at spesielt individualitet og psyken er noe hun brenner for å iscenesette.

– Det er så viktig å fremme hvor forskjellige vi er, at vi handler som vi gjør av en grunn. For meg handler det i stor grad om å utforske og lære. Uansett om det er Ibsen eller et selvlaget stykke, om det så er megasært, så lærer man noe om det samfunnet man lever i.

LES OGSÅ: Oppskrift: Soppsuppe med kantarell

En tøff bransje

Teaterbransjen er hard. Dramastudentene beskriver en arbeidshverdag der de fleste er frilansere, og mye går på bekjentskaper og nettverk. Eirin forteller det kan være utfordrende.

– Det er så mange om beinet. Norge er ikke et stort land, så man trenger ikke så mange kunstnere. Det er ikke jobb nok til alle, rett og slett. Den som roper høyest og byr seg mest fram, har jo lettere for å få jobber.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">LIDENSKAPELIGE:</span> Tydelig engasjert forteller Kari og Eirin om sine opp- og nedturer i livet som kunststudenter.
LIDENSKAPELIGE: Tydelig engasjert forteller Kari og Eirin om sine opp- og nedturer i livet som kunststudenter.

Kari forteller at hun tidligere har reagert på hvem som har blitt tildelt roller. Hun føler at det ikke alltid er ferdighetene som står i fokus når ulike teaterscener hyrer inn skuespillere til oppsetningene sine. Hun nevner eksempler der kjente fjes har blitt tildelt roller, uten teatererfaring å vise til.

– Man må vise seg fram og si «her er jeg», for man er bare en i mengden. Det er kjempehardt.

Handler ikke om penger

På tross av tøff konkurranse og lange arbeidsdager, er Eirin fast bestemt på at teater er riktig valg for henne.

– Dette handler ikke om penger. Det er noe jeg må gjøre. Jeg kan ikke tenke meg noe annet. Så lenge jeg har nok til tak over hodet og mat, så går det fint.

Det har likevel ikke vært det enkleste valget å ta.

– Det er til tider hardt å være i en sånn usikkerhet. Jeg har tatt mange runder med meg selv, og tenkt over om jeg egentlig bør gjøre dette med tanke på min psykiske helse, forteller Eirin.

Kari er også helt tydelig på at det er dette hun vil, og legger ikke skjul på at hun er forberedt på å legge inn arbeidet som trengs.

– De fleste teaterfolk og kunstnere har ikke fått det gratis. Man må jobbe og jobbe. De fleste jeg vet om, og som vi har lest om, har startet helt på bunnen. De har ikke hatt leilighet, men har ligget fra sofa til sofa. Likevel har det gått bra.

I usikkerheten finner man også et fellesskap.

– Man kan føle seg alene, og det er spisse albuer, men man er så mange som skjønner hvordan det er. Så egentlig er man aldri alene, forklarer Kari.

LES OGSÅ: Klar seier til grønn kanal på Silent Disco

Grumset i Norges historie

Akkurat nå jobber de to dramastudentene med en forestilling kalt «Hjemkomst». Forestillingen skal handle om jødenes hjemkomst til Trondheim i 1945 etter flukt og fangenskap. Av rundt 260 jøder i Trondheim, ble halvparten drept. Kari, som jobber på Jødisk museum Trondheim, forklarer at jødenes tilbakekomst til Norge er et tema som er lite forsket på. Tydelig engasjert maler hun et bilde det er vanskelig å ikke bli grepet av.

– Hva gjør det med et menneske å komme tilbake, og så skal man glemme alt, samtidig som Norge ikke anerkjenner hva de har gjort? Det var masse antisemittisme. De fikk ikke igjen eiendelene sine, og det er gjort mye annet stygt som har blitt skygget over.

For de to dramastudentene er det viktig å formidle den mørke historien, så den ikke gjentas.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">BREV FRA AUSCHWITZ:</span> For tiden jobber studentene med en forestilling om jødenes hjemkomst til Trondheim i 1945.
BREV FRA AUSCHWITZ: For tiden jobber studentene med en forestilling om jødenes hjemkomst til Trondheim i 1945.

– Man snakker om at Norge er så fint og flott. Det synes jeg jo det er, men samtidig er det mye grums i den historien. Den historien må man fortelle, fortelle og fortelle, slik at det ikke skal skje igjen. Det er en grunn til at det er så strengt vakthold på Jødisk museum, for folk er fortsatt gærne, forteller Kari.

Kari og Eirin viser meg et utdrag fra forestillingen. På scenegulvet projiseres et bilde av Selik Mahler, som vokste opp i Trondheim. En helt vanlig student, som i 1942 ble arrestert fordi han var jøde. 20 år gammel døde han i Auschwitz. Med et kritt i hånden og nydelig løkkeskrift skriver Kari på det projiserte bildet. Teksten er et gripende brev Selik sendte til en venn mens han satt i fangenskap. Et brev Kari allerede har memorisert.

Forestillingen har premiere 17. januar på Jødisk museum Trondheim. I ukene før forestillingsperioden kommer Kari og Eirin til å jobbe 15 timer hver dag. De legger ikke skjul på at det til tider har vært tungt, og at de har stått fast. Temaet de formidler betyr likevel så mye for dem at de ikke tviler på at det er verdt arbeidet.

– Vi vil fremme det som har blitt hysjet ned. Når vi ringer de vi vil intervjue, så sier de «Nei, det har jeg ikke snakket så mye om» eller «Nei, det har jeg fortrengt». Det er interessant, og det kan vi skape om til dramatiske situasjoner. Vi har ikke tatt på oss lite, men det er så viktig å fortelle, sier Kari og Eirin i enighet.