Angel Olsen Whole New Mess

Angel Olsen legger synthene og orkestreringen vekk for å gi oss et mer intimt bilde av hennes liv i dag.

Publisert

Folk og indie-rock artist Angel Olsen kom i 2019 ut med All Mirrors, et stort steg i en ny retning hvor hun omfavnet bruken av synther og strengseksjoner. Resultatet var hennes mest storslagne album til nå, med høye klimaks og intense øyeblikk på en måte man ikke hadde hørt fra henne tidligere. På Whole New Mess har Olsen spilt inn All Mirrors på nytt, men nå med to nye låter og en langt mer tilbaketrukken produksjon.

Akkompagnert oftest bare av en gitar og hennes egen vokal viser Whole New Mess en ny side av All Mirrors. Låter som tidligere bugnet over med fyldig produksjon, som «All Mirrors» og «Lark» (kalt «Lark Song» på det nye albumet), har nå en helt annen fremtoning. For det meste fungerer overgangen, til tross for hvor brå den er. Roligere låter på albumet hadde allerede en folk-stil som gjør overgangen lite merkbar, men selv de mer intense låtene treffer hardt i sin reduserte form. Man innser da hvor stor rolle Olsens vokal spiller, og at når den med masse gjenklang får plass i produksjonen evner den å bære en låt alene, slik den gjør på «Chance (Forever Love)» og «Lark Song».

LES OGSÅ: Student slått i hodet av medstudent under forelesning

Derimot er det ikke bare “det samme, men akustisk” på Whole New Mess. Sporlisten er oppdatert med ny rekkefølge og to nye låter, tittelsporet «Whole New Mess» og «Waving, Smiling», noe som gir albumet en ny betydning. Olsen starter albumet med å si at hun ikke har endret seg, og skaper “a whole new mess again”, som forklarer hvorfor hun har gjenskapt sitt forrige album. De samme problemene hun hadde da har hun fremdeles, men nå på et annet tidspunkt i livet. Der All Mirrors var stort og frustrert, er Whole New Mess resignert og slitent. Olsen avslutter albumet med låta «What It Is (What It is)», som virker å fortelle oss at det ikke alltid er en dypere mening i rotet man skaper for seg selv, noen ganger fucker man bare opp.

Å gjøre albumet akustisk blir en avmålt måte å få et utløp for følelsene Olsen sitter inne med, som har vedvart fra tiden All Mirrors kom ut. Men ved å legge til to låter som begge er av høy standard, og endre på både stil og oppbygning av albumet, har hun likevel lagd en helt ny albumopplevelse. Gjenskapingen er rørende og intim, et utløp også for lytteren, og blir dermed mye mer enn bare den gjennomsnittlige «Album (Akustisk Versjon)» man kanskje fryktet.

LES OGSÅ: Kelly Lee Owens – Inner Song