Anmeldelse:

Dorian Electra - My Agenda

Dorian Electra tar på seg rollen som incel og utfordrer kjønnsroller.

Publisert Sist oppdatert

Dorian Electra er en av de mest spennende internett-artistene akkurat nå. På debutten Flamboyant som kom ut i 2019 utfordret den kjønnsflytende artisten klassiske syn på kjønnsroller og seksualitet. På skiva My Agenda derimot tar Dorian Electra på seg et alter-ego, en incel som hater den LHBT-vennlige verden rundt seg.

The Garden, Pussy Riot, Rebecca Black og Village People kommer med sine bidrag på skiva. Det sier nesten seg selv at å blande hyper-pop med folka bak «YMCA» og 2013-hitten «Friday» kommer til å bli en skikkelig snodig blanding. Samarbeidet fungerer best på tittellåta «My Agenda» hvor Pussy Riot leverer russiske bars og Village People gir et skikkelig maskulint trøkk til låta. Hvis du er i tvil om hva låta handler om, så kan outroen hvor Dorian roper “Homosexual” flere ganger peke deg i riktig retning.

LES OGSÅ: Frykter færre studenter vil stemme i studenttingsvalget

Albumet er prega av dårlig dubstep, hyper-pop, eurotrance og kvalmende, overdramatisk elektronika. Musikalske forvrengninger og autotune bryter seg inn uanmeldt. Inntrykket de første gangene man hører på skiva er overveldende og frastøtende, men over tid vokser albumet på deg, og man kan verdsette albumets tacky sjarm.

Hele fire låter på skiva varer under to minutter, noe som bare gir mersmak. Spesielt den svært korte låta «Sorry bro (I love you)» er en av høydepunktene på skiva. Denne fantastiske bromanselåta kunne gjerne vart lenger!

På «Edgelord» går Dorian Electra inn i sitt gamer/Joker-persona. Låta er smekkfull av superedgy tekster over en trapmelodi. Å starte det første verset med linja “We live in a society” er rett og slett musikalsk gull. Høydepunktet i låta er når internett-superstjerne Rebecca Black (dama bak hitten «Friday» fra 2013) bryter inn med et forbausende bra og morsomt vers.

LES OGSÅ: Bluesrock en sen høstkveld

Det tidligere prosjektet til Dorian Electra Flamboyant er noe mer raffinert enn My Agenda. Selv om My Agenda har tonnevis av sine egne unike høydepunkter blir de ofte glemt i et lydmessig tungt og kronglete lydbilde. Tematikken og lyrikken er derimot helt fantastisk, og man kjeder seg aldri når man hører denne nyskapende skiva.