Anmeldelse:

En kultursnobb konverteres?

Den nye dyrlegen har nok sjarm til å smelte selv det kaldeste elitisthjerte.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har, i diverse diskusjoner om kvalitet og smak, blitt beskyldt for å være en ulidelig snobb. Jeg synes dette er litt urettferdig. Det er ikke alltid jeg er like ulidelig. Like fullt innser jeg poenget: Jeg har en tendens til å avskrive ting som uinteressante før jeg gir dem en ærlig sjanse. Skue hunden på hårene, dømme boken etter omslaget, gråte over spilt melk. Glem den siste. Men i den nylig forgangne høytiden kan det se ut som at jeg har vært offer for et aldri så lite julemirakel.

Motvillig entusiasme

I jula har jeg sett på den engelske serien All Creatures Great and Small sammen med familien. Førsteinntrykket led litt av at en noe fantasiløs oversetter hos NRK har valgt å kalle den Den nye dyrlegen. Assosiasjonene mine flyr umiddelbart til den traurigste gaten av britisk somlekomedie, der hvor Med hjartet på rette staden og Last of the Summer Wine bor. Litt etter litt, som en motvillig far foran en film han ikke vil innrømme at han er interessert i, lot jeg meg selv synke ned i sofaen, for å ta del i veterinærenes daglige utfordringer i den lille Yorkshire-bygda Darrowby.

For å få det unna veien så fort som mulig: Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn (ytterst) lett underholdning. Problemene er aldri for store, konsekvensene aldri for ekte, sluttene aldri for triste. Jeg kan ikke påstå at serien får meg til å tenke. Forviklingene som våre helter står overfor er oftest av variantene te og cricket; jeg stiller meg personlig ganske nøytral til førstnevnte og i militant opposisjon til sistnevnte. Utover å være investert i dyrs generelle velferd kan jeg heller ikke late som om jeg er noen stor dyreelsker. Hva er egentlig grunnen til at jeg nå har sett to sesonger med dette?

LES OGSÅ: Gir et spark til de som sier «kunstutstilling er kjedelig»

Glansbilde av virkeligheten

Kanskje er det nettopp glansbildene av menneskelig samvær som gjør det. Serien utspiller seg i en fantasiverden der alle problemer kan løses eller overkommes, der ingen hinder er for store til å stoppe menneskelig pågangsmot, der alle konfrontasjoner til sist forsones. En fantasi som jeg fortsatt påstår det ikke er særlig mye varig å hente ut av. Men, hykler som jeg er, jeg koser meg fremdeles med å se dyrlegene streve med å varte opp pekingeseren Tricky Woo, lure på om James kommer til å ende opp med sin kjære Helen og håpe at de klarer å redde Johnson-parets valpekull, på selveste juleaften!

I kategorien kose-tv er All Creatures Great and Small en perle, nok til å engasjere (dog ikke omvende) selv en ulidelig kultursnobb som meg. Men jeg vil fortsatt ikke ha hund!