Folkemusikk på et utsolgt Klubben

Valkyrien Allstars spilte torsdag denne uken for et utsolgt Klubben på Samfundet. Bandets selvtitulerte debut fra 2007 kan best beskrives som springar-rock. Gruppen har utviklet seg langt siden den gang og deres nyeste album «slutte og byne» fra 2020, kanskje deres beste plate, var langt mer proggete, med referanser til Mali-blues.

Denne konserten var min tredje Valkyrien konsert anno Domini 2022. De tidligere var i middagssol på festivalscener. Konserten i Klubbens mørkere lokale ga derimot en ganske annen stemning, og bandet spilte et relativt annerledes sett enn sommerens festivalkonserter. Når bandet entret scenen og sang første nummer, en versjon av «i drømmene mine» med ekstra harmonisering, ble uvanlig nok Samfundets publikum helt tyst. Etter dette nummeret gikk de i gang med en rekke låter fra den nyeste platen, som det meste av settet bestod av.

LES OGSÅ: Stemningsrapport fra Tuvas Blodklubb.

Et høydepunkt var «ikke noe å spare på», en låt i den relativt uvanlige taktarten 11/8. Denne låten lot trommeslager Martin Langlie og gitarist Erik Sollid virkelig få skinne. Store deler av konserten ble løftet av hvordan musikerne viste fram sine ferdigheter i fri utfoldelse og utbroderte komposisjonene med improvisasjon. I tillegg hadde de fått med seg en trombonist på scenen, som i bakgrunnen subtilt beriket låtene med psykedeliske lydlandskaper. Siden sist jeg så de på Pstereo, var både setlisten og arrangementene forandret. Spesielt modig var rearrangeringen av Min Pipa, hvor Erik Sollid spilte pizzicato på fiolinen i et Mali-blues inspirert akkompagnement.

Publikum var for det meste lyttende, og forsamlingen hadde god kontakt med de på scenen. Denne interaksjonen ble godt drevet fram av den karismatiske Tuva Sivertsen. Under noen av de roligere låtene ble publikum, uvanlig nok, med på spontan allsang. Forsamlingen sang renere enn jeg noen gang har hørt under en konsert. Å høre musikernes harmonisering sammen med publikums sang, varmet mer i hjertet enn tanken på gitarhytten til Kurt Nilsen i flammer.

Når bandet til slutt ble klappet inn for ekstranummer, valgte de modig å avslutte med en springar som var utgangspunktet for en lengre improvisasjon. Tidligere har jeg opplevd at bandet spilte mer up-tempo folkemusikkjammer, men i Klubbens mørke lokale ble det noe helt annet. Jeg vil beskrive siste nummer som en sakte, psykedelisk reise inn i Draumkvedet (norsk visjonsdikt, sannsynligvis fra senmiddelalderen, overført i muntlig form. Kan best beskrives som en nordisk versjon av Dantes Alighieri sin bok, Den gudommelige komedie, fra starten av 1300-tallet).

Valkyrien Allstars viste seg fram som et av Norges musikalsk modigste band. Deres oppvisning på Klubben viste også at et (for det meste) eksemplarisk publikum var med på notene. Norges musikkscene trenger flere artister som i likhet med Tuva & co våger å utfordre musikalsk.