Stemningsrapport fra Tuvas Blodklubb

«Jeg tror ikke dere veit hva dere har booka nå», sier Tuva Syvertsen, mest kjent fra sin rolle som frontfigur i Valkyrien Allstars samt en rekke TV-programmer inkludert Stjernekamp og Hver gang vi møtes, i det hun introduserer kveldens folkemusikalske helaften. Med seg har hun trioen Mæd Luggumt bestående av hardingfelefantomene Erlend Viken og Erik Sollid, og trommeslager og perkusjonist Jens Linell. Arrangert av Trondheim Kammermusikkfestival og TrondheimFolk, leverer Tuva Syvertsen og Mæd Luggumt en unik fredagskveld på Dokkhuset med rått felespill og alkoholisert godstemning.

Fra første øyeblikk blir vi møtt av Dokkhuset badet i rødt lys og med langt færre sitteplasser enn normalt. Her er det tydelig at det er dans og drikke som står på agendaen. Det røde lyset spiller på konseptets navn; Tuvas Blodklubb har vært et fast månedlig innslag på Riksscenen i Oslo i flere år, noe Syvertsen forklarer at skal gjenspeile den månedlige menstruasjonssyklusen. Blodklubb-begrepet gir samtidig hentydninger av en litt røff og hardbarka stemning, langt ifra de kulturelite-vibbene man kanskje forventer å finne på noe så tilsynelatende tørt som en kammermusikkfestival på Dokkhuset.

LES OGSÅ: Samtidsgull hos frimurerne

Allerede under første låt, går det første ølglasset i bakken på dansegulvet, og publikum står klar til å danse glasskårene vekk. Selv om det tar publikum et par låter å virkelig etablere stemningen, blir det raskt dans av mangfoldig art. Det er kanskje ingen overraskelse at det unge publikummet ikke har stålkontroll på sin pols og springar, men Syvertsens oppfordring til publikum om å «bevege seg som sjøgress» slår rot og vi ser både gammeldags folkedans og moderne klubbdans bli til ett. Her er det slettes ikke noe formell folkemuseumsstemning med bunad og tørre lomper, men moderne klubbatmosfære for et publikum nysgjerrig på folkemusikkens evne til å vilje kroppen til dans.

Man må også sette pris på Mæd Luggumts fantastiske evne til å improvisere og variere musikken på en måte som passer kveldens fredagsbegeistring. De tradisjonelle folkemelodiene blandes inn med en tilsynelatende EDM-inspirert struktur som holder publikummets energinivå oppe samtidig som de får tid til å hvile og gjøre seg klar til neste intense øyeblikk. Fengende melodifraser repeteres til kjente takter og driver publikum til ekstase, mens stille partier lar kroppen hvile og sender sinnet til gamle vestlandssætere der kveldssolen sakte stiger ned over fjorden. Mæd Luggumt er også kjent for sin improvisatoriske stil, noe som vil bringe fortvilelse om du forventer å kunne finne kveldens låter på nettet dagen derpå. Hvert eneste øyeblikk blir unikt og man går ut av lokalet med en følelse av å ha opplevd noe særdeles enestående.

Kvelden avsluttes med det Syvertsen introduserer som «verdens mest ekskluderende karaoke». Til tross for de meat obskure av folkemusikalske låter å synge til, så ble karaoken overraskende moro og folk fikk skinne fra sin beste siden, både som publikum og som vokalister. Spesielt herlig var det med «Det er det samme hvor jeg dør», der de tre valkyriene på scenen leverte til publikummet et herlig cover. Dansen er vill og allsangen er på topp. «Guten gjekk på golvet» ble fremført fenomenalt og spesielt gøy var det da den ene personen tok opp munnharpen og tok seg noen soloer. Flere folk stiller seg opp og vi får levert blant annet «Å gjev du batt meg» to ganger, samt «Pål sine høner». Alt kulminerer med at Tuva Syvertsen og Erlend Viken tar for seg «Susann». Publikummet skråler, ler, jubler og går hjem med folkeviser i huggu og slåttrytmen i beina. Som Tuva sa: «dette er den ekteste karaoken».