Anmeldelse:

Kelly Lee Owens – Inner Song

Owens følger opp den sterke debuten med en skive 2020 ikke fortjener.

Publisert Sist oppdatert

Kelly Lee Owens imponerte stort i 2017 med sin selvtitulerte debutskive. Med følsom falsett, en «left-field» sound og et minimalistisk stiluttrykk tok hun kritikerne med storm, og etablerte seg som et meget spennende navn innenfor britisk elektronika.

På oppfølgerskiva Inner Song, er musikken hennes langt mer moden og ekspressiv og det er tydelig at hun har tatt noen store og noen små steg som artist siden 2017. Inner Song har samme minimalistiske preg som debutskiva, hvor Owens håndtering av synths og bruk av egen vokal i stor grad klarer å bære lydbildet fra start til slutt. Samtidig har lydbildet fått mer dybde, hvor den tunge basslyden fra debutskiva i stor grad viker plass for et mer melodisk og klart lydbilde.

Vi har også anmeldt: Jacob Collier - Djesse Vol. 3

Med et mindre bass-fiksert lydbilde blir det mer plass for synth-ferdighetene til Owens å skinne. På låter som «Arpeggi» og «Jeanette» brukes enkle melodier effektivt i kombinasjon med gode arrangement og lydmanipulasjon for å bygge opp til høydepunktene i låta. Der begge låtene starter med det subtile, beveger de seg gradvis i retning dansbar klubb-musikk uten at det noen gang blir for mye av det gode.

På tross av mange tilløp til klubb-musikk i mange av låtene, er det nok kun «Night» som skiller seg ut som et tydelig inventar i et dj-set. Låta begynner på kjent vis med en wonky synth-linje som bærer Owens følsomme falsett, men bruker betraktelig kortere tid på å komme til poenget enn «Arpeggi» og «Jeanette». I det vokalen når sitt klimaks i låta ankommer tung perkusjon og bass låta, og derfra og ut bør de fleste kose seg på dansegulvet.

Les også anmeldelsen: A. G. Cook - 7G

Selv om mange av de mer oppstemte låtene er solide elektronika låter, er det fort på de mer følsomme låtene Owens skinner klarest som artist. Låta «On» er en vakker ballade hvor man endelig føler at Owens vokal kommer til sin fulle rett, mens «Corner of my sky» med John Cale er en av de kuleste left-field låtene undertegnede har hørt på et par år.

Inner Song føles som en passende tittel på en skive hvor Owens har løftet egen musikk betraktelig, og den nye selvsikkerheten tittelen viser til stråler ut på låtene. Det hele blir til en av de fineste lytteopplevelsene som har kommet ut på elektronikafronten i løpet av et ganske kjipt år. Med en fin balanse mellom ambient, klubb og klassisk bruk av analoge synther har Owens levert et album dette året egentlig ikke fortjener.