Anmeldelse:

A. G. Cook - 7G

PC-Musics gudfar oppgraderer sitt musikalske uttrykk til 7G for ytelse og informasjonsflyt tilpasset post-internett musikk.

Publisert Sist oppdatert

A. G. Cook er et obskurt, men ofte referert til, navn innenfor den britiske pop og elektronika scenen. Han er kjent som grunnleggeren av PC-Music (som i datamusikk, ikke politisk korrekt musikk), og har til tross for få utgivelser allerede oppnådd kult - og referansestatus – litt på samme måte som at veldig få mennesker hører på Ceephax Acid Crew, sammenlignet med hvor mange som har lest at han er favorittartisten til Aphex Twin.

Cooks lange erfaring med produksjonsarbeid, hans musikalske allsidighet og vilje til å velge det uortodokse kommer godt til syne på den etterlengtede debutskiva, 7G. Skiva er delt inn i syv sub-skiver bestående av syv låter hvor hver skive har en tydelig instrumentell tematikk. 7G føles dermed mer som en kollasj av hva Cook har holdt på med det siste tiåret enn et helhetlig album.

LES OGSÅ: Med utgangspunkt i dekonstruert klubb og post-apokalyptisk elektronika, viser Arca at pop kan være like flytende som kjønnsspekteret i 2020.

I løpet av de to timene og 39 minuttene 7G strekker seg utover, vil nok de fleste lyttere finne en del låter som de finner ekstremt fengende, men også en del som gjør at man får lyst til å konsekvent skru av anlegget hjemme. Et godt eksempel på dette er den første sub-skiva med perkusjon i fokus. De første låtene «A-Z» og «Acid Angel» høres ut som jungle og acid fra 90-tallsravens høytid, iblandet hastigheten og estetikken til internett i 2020, og har høy anvendelighet på dansegulv og pop-lister. De må imidlertid fort vike plass for det mer krevende, i det «H20» følger opp med støyete, tunge breaks som durer som en innpåsliten byggeplass i nabolaget ditt.

VI HAR OGSÅ ANMELDT: Combos - Steelo

Denne dobbeltheten i musikken til Cook vedvarer gjennom hele plata. På den ene siden har Cook en tydelig teft for det fengende, men han er i liten grad interessert i å dyrke pop-troper på bekostning av lydbildet han ønsker å formidle. Det nærmeste man kommer rett-frem pop finner man på sub-skiva dedikert til ‘strings’, hvor Cook får vist frem egen vokal og en mer rolig og naivistisk side. Lydbildet som går igjen på låter som «Gold Leaf», «Drink Blood» og «Beetlebum» har tydelige inspirasjoner fra britisk indie, og viser at Cook på ingen måte er bundet fast til ‘bubblegum’-bassen som han og PC-Music ble kjent for. Selv om låtene på overflaten kan virker enkle og rett fram, så har de en tendens til å forvrenges til noe annet et sted på veien fra A til Å.

Dette tar brått slutt når Cook vender seg til sag-oscillatoren sin og «Mad Max» kommer sivende ut av høyttaleranlegget. Låta høres like post-apokalyptisk ut som film-franchisen, og får den påfølgende eksperimentelle låta «Illuminated Biker Gang» til å virker ganske streit. Skiva beveger seg så inn i et musikkuttrykk de fleste som har hørt på PC-Music vil kjenne seg igjen i på låter som «DJ Every Night» «Car Keys».

LES OGSÅ: Nå kan du teste deg på campus

Samtidig som 7G byr på både fengende og utfordrende låter, har plata også en del rariteter som kommer som morsomme overraskelser. Låtene «Waldhammer» og «Polyphloisboisterous» glir godt over i hverandre. «Waldhammer» starter ut som et klassisk pianostykke, før «Polyphloisboisterous» gjør det hele om til en klubb-banger av en hardstyle-låt.

Flere av cover-låtene på sub-skiva dedikert vokal er også verdt å merke seg. Cooks evne til å jobbe med, bearbeide og manipulere vokal har lenge vært et av hans varemerker, og dette kommer til sin fulle rett i coverlåter av Smashing Pumpkins og Sia. Cooks versjon av «Today» av Smashing Pumpkins høres ut som 2000-talls pop på sitt mest basale og corny, mens «Chandelier» dras ut til en surrealistisk montasje av vokal-tekstur og ‘catchyness’ hvor Sias original fordreies så til de grader at den nok aldri vil bli det samme igjen.

Vekslingen mellom det familiære, det lett-tilgjengelige og det mer eksperimentelle er gjennomgående på alle de sju sub-skivene på 7G. Dette gjør at det tidvis er vanskelig å ta stilling til skiva som helhet. På samme måte som han har imponert med produksjonsarbeidet sitt for Charli XCX og provosert med coverversjonen sin av Aphex Twins «Windowlicker», vil nok 7Gs kvalitet bli diskutert mye i tiden som kommer. En liten antagelse er at det vil være like vanskelig å bli enig om kvaliteten på skiva som det er å avgjøre om det han gjorde med «Windowlicker» er innafor eller ikke.

TUR I HELGA? Vi gir deg tips til turer i Trondheimsområdet.