Magnus anmelder Øya 2022: Torsdag

Mall Girl

Mall Girl får gleden av å åpne øyatorsdagen, og virker svært fornøyde med det. Det er en sjarmerende og gledesspredende gjeng som står på scenen og leverer en indiepop-konsert som føles like kjent som den er engasjerende.

Det som skiller Mall Girl fra andre indieband er rett og slett hvor dyktige de er til å spille. Alle medlemmene er teknisk suverene på sine instrumenter, og spesielt trommis Veslemøy Narvesen fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er sjeldent jeg biter meg merke i trommisens særpreg når jeg er på konsert, men Narvesen har virkelig sin helt egen stil som løfter låtene til Mall Girl.

Eskild Myrvoll og Iver Armand Tandsether på henholdsvis bass og gitar later til å ha en skreddersydd lyd for alt, om det er skranglete Pom Poko-lignende riff, eller raffinerte tekniske soloer. Det er ikke for å undervurdere Bethany Forseth-Reichberg, som er en solid frontkvinne med sjarm og sterk meloditeft.

Dette er bredt appellerende indiepop, og uten tvil en behagelig måte å åpne en Øya-torsdag på. Mall Girl er nok ikke for de som i sin bedrevitenhet har vokst fra glad sommer-indie, men de er et fengende og gledesspredende band som er sjokkerende dyktige på det de driver med.

Fontaines D.C.

Fontaines D.C. er et sånt band som har vært på alles lepper siden de ga ut A Hero`s Death i 2020, men som aldri helt har overbevist meg. Det er kanskje noe med det litt monotone, mørke postpunk-lydbildet som fort kan oppleves litt livløst og kjedelig om man hører det i feil setting. Konserten derimot, ga meg det trøkket jeg har savnet på Øya så langt.

Fontaines D.C. er faktisk så i vinden at de fyller hele Vindfruen-området og mer til. Hvem skulle trodd det irske bandets tunge, grumsete og skitne lydbilde var akkurat det vi trengte denne glovarme torsdags ettermiddagen på Øya? Fontaines D.C. har en selvsikkerhet og tilstedeværelse som kunne tilhørt et langt mer erfarent band, og derfor trenger de ikke bevege seg så mye på scenen.

Grian Chatten er ikke en frontmann som gir så mye av seg selv, men det trenger han heller ikke. Han dundrer rundt på scenen med selvsagt autoritet mens den irske, messende stemmen hans kutter gjennom de dundrende bakteppene på en smått avhengighetsskapende måte.

Jeg kunne trukket fram enkeltlåter som «Jackie Down The Line» og «I Don`t Belong» som høydepunkter, men denne konserten fremstår mer som en avhengighetsskapende helhetsopplevelse. Dagens store overraskelse for min del, og nok en smart booking fra Øya.

girl in red

«Alt i ens eget liv handler egentlig om deg selv», sier Marie Ulven i løpet av sitt Øya-sett, før hun blir selvbevisst og stopper seg selv fra å utdype. Ulven, eller girl in red, har gjort enorm karriere på å skrive enkel og lett relaterbar indiepop om nettopp seg selv. Musikken hennes har truffet en nerve i en ung tiktok-generasjon på leting etter helter og symboler. Mange har kanskje trukket på skuldrene og avskrevet girl in red som nettopp kun et tiktok-fenomen, men det vil jeg si hun klarer å motbevise med denne konserten.

Konserten hennes i dag skriker stjernehjemkomst. For det første er Sirkus-scenen så stappfull av mennesker at det er så godt som umulig å finne en fornuftig anmelderplass. For det andre har hun store deler av publikum i sin hule hånd hele konserten, til tross for at mye av selve musikken er ganske monoton og ensformig. Og for det tredje er det brukt mye energi og store ressurser på å gjøre showet så spektakulært som mulig. Dette er et band og en frontkvinne som oser spilleglede, godt hjulpet av gode mengder pyro og et lysshow som får Sirkusteltet til å virke litt mindre trist.

LES OGSÅ: Magnus anmelder Øya 2022: Onsdag

Mange vil nok rynke litt på nesa og synes pyro, moshpits og en såkalt «wall of death» på sluttnummeret «i wanna be your girlfriend» er litt for mye på en indiepop-konsert som låter så glatt. Det er jo forsåvidt noe i dét, men Ulven gjør det med en selvsikkerhet som gjør at det unge kjernepublikummet ikke bare kjøper det, men elsker det. I tillegg er jo dette en artist som har bygd karriere og fanskare på å selvsikkert bryte ned etablerte normer.

Jeg synes girl in red fortsatt har en vei å gå når det kommer til musikken, låtene og fremførelsen, men som fenomen og liveartist er hun veldig god. Når hun da også treffer sin målgruppe med musikken sin har ikke pirking på det musikalske så veldig mye å si, i hvert fall ikke på en konsert som denne. «Sees på amfiet i 2025», roper hun ut, og selv om det nok skal litt til, er det faktisk ikke så vanskelig å se for seg.