Samtidsgull hos frimurerne

Frimurerlogen er kanskje det mest passende stedet å ha små, intime kammerkonserter. Et lite utsmykket lokale med stor takhøyde og stor plass for musikerne å utøve magien sin. Likevel preges hele rommet av den typiske (til tross for at det var noen yngre folk der) eldre årgangen. Vel, nå får vel de som var her lytte til festivalsjef Sigmund Tvete Vik snakke om hvordan i år er 225-års dagen til Schubert. Så derfor blir vi presentert nettopp «Fantasie i F-moll».

Schuberts «Fantasie i F-moll» blir vidunderlig presentert gjennom Christopher Park og Gunnar Flagstads fantastiske virtuositet. Et stykket skrevet i 1828 og som ble en av verkene som han selv fikk forberede til å utgi i sin tid. Så merk deg at det er en av de to topp tonale-forankra stykkene som blir fremført denne kvelden. Kontraster stråler frem og vi blir møtt med et melankolsk tema spilt av to pianister på et splitter nytt piano. Flytende melodier som går ut i nesten krasse anslag og triller, store løp og spill i det lyse registeret, gir hele stykket (som låter meget romantisk) et preg av kontraster. Flere ganger er det tegn til en vending tilbake til det tonale senteret, men da går melodien mot dur og øker intensiteten som betyr hastighet, samt lydnivået økes fra piano til forte, fra largo til allegro. Alt er glimrende fremført av disse to håndverkerne.

Nå som vi har begynt pent, kan vi deretter starte på noe stygt. Neida, men jeg hadde ikke forventet at Olga Neuwirth (årets festival komponist) skulle starte med det minst tonale etter noe så tonalt. Vi ble presentert for to verker etter «Fantasie i F-moll»: «Trurl-Tichy-Tinkle» og «coronAtion 2». Den førstnevnte er også preget av kontraster. All musikk har kontraster, men likevel så er det mye veksling mellom det lyse og mørke registreret i dette verket. Her begynnes det i prikkende, slående høye toner i det høyeste registeret. Deretter klanger med pedal som gjør at klangen fra tangente, klinger ut i en grøssende sfære. Alt har en frenetisk, rytmisk og mekanisk følelse og er samtidig strukturert, men likevel fragmentert. Alt følger en fantastisk dissonerende, fritonal forankring og løser seg selv opp med å gå til gjentagende temaer, helt til det avsluttes med en forvrengt type ragtime. Park leverer dette fandenivolske verket med strålende glimmer! Kanskje fordi Neuwirth skrev det spesielt til han.

«coronAtion 2» er i samme tonale utgangspunkt, men bygger mer på konseptet lyd som byggeklosser når pianoet får besøk av fiolin, bratsj, fløyte og klarinett som står spredd rundt i rommet (følgende tometeren). Rasping med lite lydomfang deltar sammen med løpende pianoklanger i litt drømmende uttrykk. Stykket utvikler seg til at alle går bort til pianoet: collager av onde sammensvergelser med en drivende fotrytme i ånden av det ensomme isolasjonslivet.

LES OGSÅ: NTNU sin nye kunnskapsfestival starter i dag

Siste bolke av konserten er kjente fjes: den dyktige strykekvartetten Quatuor Confluence, som tidligere har deltatt på festivalen, fremfører først Bartok's «Strykekvartett Nr. 4». Bartok! Bartok din gud! Her har du fem satser i ren dissonerende eufori, med hint av den ungarske folkemusikken. Alle satsene bruker teknikker som å slå på brettet, motstriende temaer, celloen som får spille temaet, lange glissandoer, etterslag, heslig temaer, løse klanger, rask pizzicato og svarende melodier. Titlene reflekterer hastigheten og uttrykket som Allergo eller Prestissimo. Kort sagt: en strålende fremføring av Bartok.

Til slutt kommer Eirik Hegdal fram og snakker om de to verkene som skal fremføres av Quatuor. «Dancing critters» som Hegdal fortalte hadde en musikalsk narrativ utfoldelse. Noen beist vandrer ut og opplever forskjellige eventyr, får muligheten til å danse og oppdager at vi har sett disse kreaturene, så de oppløser seg selv i luften. En typisk ting vi alle gjør. Så derfor må du bruke kreativiteten aktivt for å prøve å forestille deg handlingen, til tross for uttrykket som begynner med “shss” fra munnen, med gnissende lyse toner, som kan virke abstrakt. Fulgt av noen sinte anslag og styrkeforskjeller og pizzicato for å vise smyging. Deretter følger et hurtig tempo som betyr at de løper og så går oppløsning. Alle ser opp i luften etter at musikken oppløses til å bare bli bevart i minnene våre. «Tapet til folket» avslutter hele sulamitten der Hegdal tok inspirasjon fra folkemelodier og da han byttet tapet på veggen hjemme. En behagelig affære der Hegdal også deltar. Alt er i gråsonen mellom improvisasjon og komponert, men trekkes likevel tilbake til det tematiske. Det er spørsmål fra saksofonen og svar fra strykerne. Kort fortalt så er det godt samspill fra hele gjengen.

En variert konsert der pauser av det melodiøse, skaper ro for hodet som ellers blir fylt av dissonerendere klanger. Pluss de spilte litt Bach fordi, hvorfor ikke. Dra på konsertene til Kamfest og lytt til Eirik Hegdal sin nye plate. Hvorfor? Fordi denne konserten er et eksempel på kvaliteten som leveres av musikerne, arrangørene og selve musikkmiljøet i Trondheim. Lenge leve Kamfest!

LES OGSÅ: Møt Metteson - Norges nye popyndling