Anmeldelse:

Trist pike - Den problematiske drømmen/Patetisk og patologisk

Glimrende grøft-disco for en grå tilværelse.

Publisert Sist oppdatert

Hvis du ikke visste hva electronic body music (EBM) var allerede, så vet du hva det er etter å ha hørt Den problematiske drømmen/Patetisk og patologisk, debutalbumet til kultbandet Trist Pike. Tunge industrielle teksturer møter klubbvennlige synthmelodier, og resultatet er musikk som gir deg lyst til å både danse og knuse noe, helst samtidig. Bandet har selv beskrevet musikken sin som «grøft-disco», og det er like rått som det høres ut som. Fet dansemusikk er en ting, men det som gjør albumet virkelig minneverdig er spenningen som oppstår i møtet mellom de tunge maskinrytmene og de svært menneskelige tekstene.

Les også: Smittevernhøst på campus, dette må du forberede deg på

Plata inneholder nyinnspillinger av eldre låter i tillegg til nytt materiale Selv om det er fire år som skiller noen av tekstene, så befinner alle seg innenfor samme tematiske univers. Trist Pike skriver om menneskenes mest grunnleggende og evige byrder i møte med det fryktinngytende, moderne samfunnet. Føler du deg at tilværelsen er grå og trist? Flaks at betongen og skyskraperne utenfor vinduet matcher sinnsstemningen din perfekt.

Denne følelsen av fremmedgjøring og ensomhet i det moderne bylandskapet uttrykkes klart og tydelig, for eksempel på den innbitte «Turist i eget liv» og høydepunktet «Ingen savner meg i morgen». Sistnevnte låt høres ut som «Ut mot havet» sin serotonin-depriverte tvilling, og kan bare beskrives med det jeg må anta er et nytt (og riktignok ganske grusomt) begrep i norsk musikkjournalistikk: Rune Rudberg-esque. I tilfelle noen skulle være i tvil er det ment som et kompliment.

Samfundetleiaren: – Velkommen tilbake til annleis-semesteret

«Kvinnehud» og «Den ekte meg» skildrer en kompleks frykt og forakt for både andres og sin egen kropp i et individualistisk helvete av et samfunn, mens «Ekko fra asfalten» banker inn følelsen av isolasjon og ensomhet i hovedstaden. Fantastiske «Guide til Europas natteliv» hadde vært en megahit i en rettferdig verden. Albumet har ganske enkelt ingen kjedelige øyeblikk, bare blytunge beats og søte synther i skjønn forening fra start til slutt.

Den problematiske drømmen/Patetisk og patologisk blir kanskje ingen favoritt for den gjengse livsnyter. Synes du derimot at livet kan være ganske kjipt, men at synth er ganske fett, er dette definitivt et album for deg.