Kampen mot antibiotikaresistens er en vi aldri kommer til å vinne

Antibiotikaresistens er et økende problem og skaper allerede store problemer for nordmenns populære feriemål. Overlege ønsker ny handlingsplan fort.

Publisert

– Det dør titusener av mennesker hvert år på sykehus i Italia, Hellas, Tyrkia med flere, av behandlingsrefraktære infeksjoner. Det vil si at det ikke finnes antibiotika som kan snu situasjonen.

Det sier Bjørn Waagsbø, overlege ved Regionalt kompetansesenter for smitte­vern i Helse Midt­Norge og leder av antibiotikateamet ved St. Olavs hospital.

Waagsbø forklarer at denne situasjon­ en har sammenheng med en svært liberal antibiotikapolitikk.

– Befolkningene i disse landene har kunnet handle antibiotika over skran­ken, uten resept og uten at noen har kvalitetssikret behovet for antibiotika. Det har vært et betydelig overforbruk av antibiotika i mange av landene som i dag har et kjempeproblem med resistens.

Pandemi utsetter handlingsplan

Helse og omsorgsdepartementet kom i 2016 med en handlingsplan mot anti­biotikaresistens. Den hadde som mål å redusere antibiotikabruken i befolk­ningen med 30 prosent innen utgangen av 2020.

Leder ved Antibiotikasenteret for primærmedisin, Sigurd Høye, sier at koronapandemien gjorde at en even­tuell avslutning av handlingsplanen ble utsatt.

– Det man likevel har sett, er at bruk­en var godt på vei ned før pandemien, og i 2021 var man over trettiprosent­-målet.

Høye legger til at pandemien kan gi misvisende tall om antibiotikabruken.

– Det er en risiko for at bruken går opp igjen. Det ser man på tallene fra andre kvartal i 2022, hvor det er tydelig høyere tall sammenlignet med andre kvartal i 2021.

LES OGSÅ: Studentenes alkoholforbruk: Er det så farlig?

Setter ikke av en krone

Mens primærhelsetjenesten har hatt som mål å redusere generell bruk av antibiotika, forteller Waagsbø at målet for sykehusene var å redusere samlet bruk av bredspektret antibiotika med 30 prosent i samme periode. Resultatene fra de aller fleste helseforetak viser at målet er langt fra å bli innfridd.

– De aller fleste er ganske langt fra målet om 30 prosent reduksjon, selv to år på overtid.

Waagsbø forklarer at det er forskjell på bredspektret antibiotika og smal­spektret antibiotika.

UTÅLMODIG: Waagsbø mener det er på høy tid med en ny handlingsplan.
UTÅLMODIG: Waagsbø mener det er på høy tid med en ny handlingsplan.

– Smalspektret antibiotika virker på en mindre gruppe bakterier. Et eksempel på det er vanlig penicillin som er smalspektret, men som allikevel virker veldig effektivt og godt på mange av de hissigere og farlige bakterier.

Han forteller videre at man på den andre siden har bredspektret antibiotika som virker på langt flere bakterier, både de som kan lage sykdom og de som ikke gjør det. Man får da også en uheldig effekt ved at antibiotika slår ut mange bakteriestammer som vi egentlig ikke hadde trengt å slå ut. Dette fører til en ubalanse som man faktisk kan bli syk av igjen i neste omgang.

Han mener mye av utfordringen ligger i at ansvaret med å jobbe strukt­urert med antibiotikabruk blir lagt på helsepersonell som fortsatt må gjøre alle sine andre rutineoppgaver. Man mangler et strukturert og helhetlig fokus på problemet.

– Det brukes nesten ikke folk med avsatt tid til å jobbe med slike ting. Mange helseforetak setter ikke av en eneste krone til å jobbe med dette. Det er selvfølgelig en stor svakhet, sier Waagsbø.

Norge nærmer seg ubehagelige nivåer

Waagsbø uttrykker skuffelse over at den gamle handlingsplanen som egentlig skulle ha utgått i 2020, bare er videreført. Han ønsker å se at regjeringen kommer med en ny handlingsplan fort.

– Vi ser gjerne at vi skulle hatt flere verktøy, bedre metodikk, bedre system, bedre struktur og ikke minst mer finansiering for å jobbe med dette i sykehusene. Antibiotikastyring kan ikke være frivillighetsarbeid, dugnad­sarbeid eller mindre tilfeldig innsats fra lite motiverte fagfolk.

Til tross for dette er resistens­ situasjonen relativt sett god og håndterbar i Norge, mener Waagsbø. Dette skyldes effektivt smittevern, et generelt lavt antibiotikaforbruk og et generelt fordelaktig forbruksmønster. Men det er likevel grunn til bekymring:

– Vi ser at resistens øker med noen prosenter for hvert år som går, også her i Norge. Vi nærmer oss ubehagelige nivåer. Videre er antibiotikastyring i for liten grad prioritert. Fagfolk må få dedikert tid og ressurser til å jobbe strukturert med dette.

Han sier også at sykehusledelsen må erkjenne at antibiotikastyring må inn som langsiktige kvalitet­ og forbedring­sprosjekter.

– Det bør ikke være den minste tvil om at antibiotikaresistens er svært alvorlig for veldig mange land, ikke langt herfra. Vi bør gjøre vårt aller yt­terste for å unngå å komme dit hvor mange land er i dag. Det vil spare syk­dom og menneskeliv.

Vil aldri vinne

Høye er tydelig på at kampen mot antibiotikaresistens er en man aldri kommer til å vinne.

– Det vi prøver å få til i Norge er å utsette og minimere forekomster av resistente mikrober gjennom å ha et fornuftig forbruk.

Han forteller videre at det er veldig mulig å skape miljøer hvor resistente mikrober ikke trives.

OPPMERKSOM: Høye sier at han følger nøye med på antibiotikabruken i primærhelsetjenesten.
OPPMERKSOM: Høye sier at han følger nøye med på antibiotikabruken i primærhelsetjenesten.

– Det er derfor det er så stor forskjell på mengden antibiotikaresistens på tvers av landegrenser. I et miljø med masse antibiotika økes andelen motstands­dyktige bakterier. Det vi prøver å få til i Norge, er å ha minst mulig antibiotika i befolkningen.

Høye sier at andelen antibiotikaresi­stente bakterier øker dersom man del­er ut antibiotika for sikkerhets skyld, gjerne i tilfeller der man er usikker på om det gjelder lungebetennelse. Han mener man i Norge ikke nødvendigvis trenger å dele ut antibiotika i disse tilfellene.

– I mange andre land kan det hende at pasienter kun kan ta seg råd til en enkelt legetime, og da tar gjerne legen dette i betraktning og behandler for sikkerhets skyld. I Norge kan man tilby oppfølging eller ha døren åpen for å komme tilbake hvis man ikke blir bedre av seg selv.

Høye forteller at man denne høsten ser mer langvarige virusinfeksjoner og hoste. Dermed øker risikoen for at man gir antibiotikabehandling for ting som ville gått over av seg selv etter noe tid.

Han mener at det er flere ting man kan gjøre selv som pasient. Bare det å starte en samtale med legen sin om hvorvidt man trenger antibiotika og eventuelt hva som er nytten i sitt tilfelle kan gjøre mye.

– Det vi ser som en av hovedårsakene til unødvendig bruk, er at legen tror at pasienten vil kreve antibiotika. I en stressende hverdag vil noen leger kanskje ende opp med å skrive ut antibiotika i tvilstilfeller for å unngå diskusjon og spare tid.

Høye påstår at pasienter kan bidra i arbeidet med å starte samtalen om hvorvidt man faktisk trenger det og slik være med på å sikre riktig antibiotika­bruk. Uten å være uenig med legen eller betvile kompetansen, legger han til.

– Legemiddelindustrien har en agenda

Waagsbø sier WHO jobber med å skaffe finansiering for at vitenskapelige miljøer skal kunne utvikle nye anti­biotika. Han mener det trengs nye typer antibiotika som det enda ikke finnes resistensmekanismer mot. Det har vært vanskelig å få legemiddelindustrien med på å dra sin del av lasset.

– Legemiddelindustrien har en agenda hvor man skal ha inntjening og ønsker å selge så mye som mulig av sitt produkt. Dette strider mot rasjonell antibiotikapolitikk, hvor man ønsker å bruke antibiotika bare der det er strengt nødvendig.

Målsetningen til WHO er å bringe to til fire nye typer, eller klasser, anti­biotika til markedet innen 2030. En moderat målsetning, mener Waagsbø.

– Med adskillig milliarder av kroner i finansiering er altså målsetningen bare å utvikle to til fire nye antibiotika innen 2030.

Waagsbø avslutter med at han tvil­som til om man oppnår dette en gang, med tanke på at vi allerede nærmer oss slutten av 2022.

LES OGSÅ: Alternativ medisin – et dårlig alternativ

Powered by Labrador CMS