En bussjåfør som lever opp til barnesangene

På en av solskinnsdagene som har velsignet Trondheim etter påsken, står jeg opp tidligere enn jeg selv har lyst til for å hilse på en helt spesiell mann. Det florerer nemlig rykter om en særdeles glad bussjåfør på studentenes favorittbuss: buss nummer tre.

Hvis du er blant den majoriteten av studenter som frekventerer ATBs rute nummer 3, har du kanskje hørt den blide stemmen til en bussjåfør som alltid ønsker studentene en fin dag. Han advarer også med glede om forholdene ute, spesielt hvis det er glatt.

Selv har jeg minner fra en busstur før pandemien, hvor jeg skvetter til på Dragvoll idet en hyggelig trønderstemme ønsker meg en aldeles strålende dag. Flere andre studenter har også bitt seg merke i denne bussjåførens gledelige budskap. Jeg har planlagt en liten kaffedeit med mannen bak stemmen på bussens endestasjon, Lohove. Og hvilken sjåfør er bedre å bruke til stoppet enn mannen selv, PerDagfinn Pettersen?

På turen opp er det overraskende stille fra førersetet, og det virker som et fåtall av menneskene rundt meg vet hva de går glipp av. Fotografen blir med meg fra Gløshaugen, og fremdeles er det dørgende stille på bussen. Når vi kommer frem til endestasjonen, kommer en beklagende Per-Dagfinn ut av førersetet. Høyttaleranlegget på akkurat denne bussen er nemlig ute av drift.

LES OGSÅ: Dette kan skje med Dragvoll i campusprosjektet

En mann med godt humør

Vi går sammen bort til solveggen utenfor et relativt moderne pauserom, hvor vi nyter varmen fra morgensolen. Per-Dagfinn starter med å snakke om hvordan han ble bussjåfør.

– Det var en slektning av meg som kjørte buss, og jeg så at dette var noe for meg. Så tok jeg busskortet og ble bussjåfør for 16 år siden, og nå er jeg 64, forteller trønderen.

Jeg påpeker at det ikke er mange årene igjen til pensjonsalder, og får til svar at han har lov til å kjøre buss til han er 75 år. Til tross for mange år i yrket har ikke Per-Dagfinn gått lei. Han mener selv at han har verdens beste jobb.

– Jeg stortrives! Jeg gleder meg til å dra på jobben hver dag, sier han, før han spør om han kan fyre opp en sigarett.

Det er enkelt å trekke linjer til den noe utdaterte sangen om at en bussjåfør er en mann med godt humør når jeg møter Per-Dagfinn. Han oser nesten over av energi for yrket.

LES OGSÅ: Studenter ved Gløshaugen frykter å måtte utsette masteren

Med hjerte for studentene

Mest fornøyd er han med at han får kjøre linje 3, og øynene lyser opp når han snakker om studentene. Han kjører ofte morgenbussene, og møter mange studenter på vei mot dagens første forelesning.

– Det er helt toppers å jobbe med studentene! De er både trivelige, hyggelige og blide. Det beste er de som er med hver dag. De smiler til meg, og det gjør dagen min så mye bedre.

Denne entusiasmen for studenter som passasjerer deler han ikke med alle kollegaene. Blant de andre bussjåførene står ikke rute 3 i like høy favør, til tross for at noen nye bussjåfører ofte vil prøve seg på ruta. Det blir både for stressende og for mye folk for dem, forteller PerDagfinn.

Han er tydelig overbevist om det motsatte.

– Det er best å kjøre buss under UKA eller i fadderuka. Da er det helt klart mest liv!

Prisbelønt bartefjes

Plutselig blir Per-Dagfinn bevisst på kameraet fotografen retter mot han.

– Jeg må ordne meg på barten, sier han på trønderdialekta si.

Og for en bart det er! Utenom selve dialekten, er det et klart bevis på at det er en vassekte trønder vi snakker med. Barten gjør at Per-Dagfinn alltid gir inntrykk av å gi et varmende smil, uavhengig av hva vi snakker om. For ti år siden tok den til og med sølvmedalje i VM for bart på hjemmebane, i kategorien «Hungarian moustache». To ganger om dagen smøres den med en hjemmelaget blanding av bivoks, lanolin, vaselin og lavendelolje. Nå har Per-Dagfinn kun tid til å gi den noen omtenksomme snurr med fingrene, før fotografen knipser noen bilder.

LES OGSÅ: Hopper retning våren

Metrobussens ensomme bakside

I en ikke altfor fjern fortid var både bussene mindre, rutene hadde andre nummer, og metrobuss var et konsept som levde utelukkende på diverse tegnebrett. Per-Dagfinn blir lengtende i blikket når han snakker om denne tiden, hvor bussjåføren ikke ble låst inne i sitt eget lille avlukke, slik de blir på metrobussene i dag.

– Det er ensomt. Men jeg kompenserer med å vinke ut til folk da, sier han smilende mens han gestikulerer et vink i luften.

En dag fikk Per-Dagfinn kjøre den gamle bussen, og da nektet han å la folk gå inn og ut bak, slik at han kunne vinke til alle som gikk på og av bussen.

Per-Dagfinn blir gjenkjent både i bussen og på gata, ettersom vi ikke er de eneste som har fått med oss at denne unike gledessprederen eksisterer. Det har nemlig blitt sak både i Ukeadressa og A-magasinet.

– Noen kollegaer likte det ikke noe spesielt. «Er vi ikke bra nok, vi andre, da?» sa de. Da ble jeg nødt til å snakke med dem.

Som student er jeg kjent med at vi kan være noe bråkete på bussen, men dette har aldri plaget den blide bussjåføren. På spørsmål om studentene noensinne har vært ubehagelige, deler han heller en erfaring om en førerløs bil som traff bussen han kjørte en gang. Det gleder meg å vite at studentene er mindre plagsomme enn det meste av eksterne forstyrrelser, men jeg presser allikevel videre. Hva med alkohol på bussen? De må da få lov til det, mener Per-Dagfinn.

– De er jo ikke der så lenge uansett!

Mens vi har stått her har noen tatt bussen Per-Dagfinn kjørte oss opp med, og vi har fått en annen metrobuss i bytte. Vi blir med på bussen den korte avstanden tilbake til Dragvoll, før vi sier takk og farvel til den blide trønderen. Så håper jeg inderlig at denne bussen har et fungerende høyttaleranlegg, slik at passasjerene på kommende tur får oppleve Per-Dagfinns varmende energi.