Blod er den viktigste halvliteren du kan by på

– Du skal gi blod?

– Ja, jeg skal gi jernet!

Forbi skranken, med min trofaste fotograf på slep, tusler jeg inn i blodbankens behagelige oase. Her er det folk i alle aldre, som venter, spiser kjeks, drikker fra fra en juicekartong eller er godt plantet i en tappestol. Idet vi slår oss ned på venterommet, kjenner jeg at kroppen er litt ekstra spent. Jeg tar et nettbrett med spørreskjemaet og leser hvert spørsmål nøye. Her er det utrolig viktig å være ærlig! Spørsmålene minner meg på hva jeg har holdt på med den siste tiden. Samt hva jeg ikke har gjort.

«Har du eksem, åpne eller infiserte sår (f.eks. munnsår, gnagsår)?»

«Har du de siste seks månedene tatt piercing, hull i ørene eller tatovering?»

«Har du hatt seksuell kontakt med en som har vært i Afrika seks måneder til sammen, i løpet av siste seks månedene?»

«Føler du deg opplagt til å gi blod i dag?»

Etter spørreskjemaet er levert, blir jeg geleidet inn i et lukket kontor med en bioingeniør. Hun kontrollerer det jeg har svart nøye, spør om jeg har drukket og spist nok i dag. Om jeg føler meg bra og opplagt. Jeg får et snev av hjemlengsel til bestemor, i et sekund. Til min overraskelse peker bioingeniøren på et av svarene mine – jeg har eksem i stikkområdet! Jeg som ikke hadde lagt merke til det. Eksem på huden kan være bakterieinfisert, slik at nålen og blodet kan ta med seg bakterier. I tillegg kan et stikk forverre eksemutbruddet. Det hadde jeg ikke tenkt på.

Da ble det ikke noe blodgiving på meg i dag, rett og slett.

Heldigvis er systemet så sikkert, at surrehuer som meg ikke gir blod med potensiell bakteriesmitte. Blodet mitt i dag ville vært dårlig nytt for en mottaker uten immunforsvar. Jeg må skuffe fotografen min, som ikke fikk de bildene han skulle ha i dag. «Hvordan skal vi få laget noen fin reportasje nå da?». Jeg ser undrende på ham. Mens jeg tenker, tar jeg en slurk av juicen som skulle vært med meg til tappestolen. Sagnet om journalisten som ikke fikk gi blod, sprer seg i lokalet. Et stort smil med blondt hår og hvitt antrekk åpenbarer seg. Smilet heter Lene Haugnæss, er bioingeniør og fagsjef på Blodbanken.

LES OGSÅ: Nattmat om dagen: Sesam

Lett å registrere seg

I dag har Trondheim omtrent 10 000 blodgivere. Dette er folk mellom 18 til 65 år, som kan gi maksimalt fire ganger i året. Haugnæss understreker hvor lett det er å melde seg opp.

– Om du lurer på om du kan bli blodgiver, er det bare å gå inn på giblod.no. Det står alt du trenger å vite om blodgiving. Og når du først melder deg her, er det enda enklere å gi blod andre steder i landet, sier Haugnæss.

Etter du har registrert deg på nettet, er prosessen i gang. Først en til tre måneder etter registrering blir du ringt opp til kontroll, der du avgir en blodprøve som analyseres. Da undersøker de at du blant annet har tilstrekkelig jernlager og blodprosent. Dersom jernnivået ditt ikke er tilstrekkelig, gir de jerntilskudd etter behov.

– Når du kommer på kontroll blir du vurdert om du kan melde deg, ut ifra din helsetilstand. Dette er imidlertid ikke en gratis helsesjekk. Vi analyserer alle for smittsomme sykdommer ved blodoverføring, som HIV og hepatitt B, forteller Haugnæss.

Grunnleggende med frivillighet og taushetsplikt

Stemningen på Blodbanken er alt annet enn en legevakt eller legekontor. Ved hver blodgiving må man besvare et grundig spørreskjema som avdekker alt fra et eksemutbrudd, til mer sensitiv informasjon. Derfor har de ansatte på Blodbanken taushetsplikt.

– Hele opplegget er avhengig av at folk er ærlige. Vi har taushetsplikt. I spørreskjema du leverer før du gir blod spør vi om for eksempel bruk av narkotiske stoffer og kjøp av prostitusjon. Det gjelder også din seksuelle partner, sier Haugnæss.

Hun er opptatt av at folk skal få en positiv erfaring, og ikke føle seg tvunget. Da er det ekstra hyggelig når det er en liten premie i enden, i form av en t-skjorte, mummikopp, termos eller lignende.

– Det er frivillig til enhver tid. Vi må passe på å skape en god opplevelse slik at folk har lyst til å komme tilbake hit, sier Haugnæss.

Systemet er basert på sikkerhet. Det er helt avgjørende helt fra registrering, intervju på blodgivingsdagen, til blodet er tappet, testet, lagret og til slutt overført.

– Idet tappingen starter, tester vi giverens blod samtidig. Etter at testene er klarert kan blodet brukes umiddelbart. Det tar omtrent ett døgn. Vi kan i ekstreme tilfeller plukke opp bifunn når vi tester blodet. Vi er pliktige til å opplyse giveren om dette, sier Haugnæss.

Omsorgsfull prosess

På selve blodgivningsdagen, er det viktig å ha overskudd. Det blir tappet 450 ml, som tilsvarer omtrent ti prosent av kroppens blodvolum. Det er vanlig å gi maksimalt fire ganger i året.

– Du skal være frisk og føle deg frisk. Du bør ikke komme hit og gi blod om du ikke er i form, har sovet dårlig eller ikke drukket eller spist nok. Vanlige folk takler det godt, da kroppen er laga for å tåle såpass. En tapping er jo bare som en halvliter på byen, sier Haugnæss.

Selve tappingen tar rundt syv til ti minutter. Etterpå blir du anbefalt å sitte i 15 minutter. Gjennom prosessen blir du kontinuerlig utsatt for drikkepress med juice, iste eller lignende, for å fylle på væsketapet. Ved første tapping vet man ikke helt hvordan kroppen vil reagere.

– Etter du har gitt blod tar vi godt vare på deg, slik at vi vet at du har det bra. Straks du kommer blir du oppfordret til å ta noe drikke. Noen går etter fem minutter, men vi anbefaler at du sitter lenger. Når du går ut så er det vanskelig å forutse hva som skjer. Det er mye bedre å bli dårlig hos oss, enn at du faller om etter at du har gått ut til Elgsetergate, sier Haugnæss.

LES OGSÅ: Studenter på Dragvoll forteller om stappfulle busser

Sterke studenter i stolen

Det er merkbart at enkelte blodgivere mangler litt overskudd før jul- og sommertid. Hvilken gruppe er det mon tro?

– Det vi ser er at når høsten kommer får vi mange nye blodgivere, som vi kan se er studenter med en annen hjemmeadresse. I mai og juni merker vi at mange vi ringer er utilgjengelige og er hjemme for sommeren, sier Haugnæss.

Haugnæss forteller også at hun merker forskjell på blodgiverne i stressende perioder, som eksamenstida og julestria.

– I eksamenstida kan studentene være ekstra stresset, siden du gjerne sover dårligere og drikker masse kaffe. Igjen varierer stress fra person til person. Likevel er det utrolig viktig med en god dagsform. Du skal ha overskudd og kunne gi jernet!, sier Haugnæss.

Det kan tenkes at studenthverdagen ikke passer til å være blodgiver. Likevel vil alle aldersgrupper ha inntreff av sykdommer, nye tatoveringer, piercinger, reiser til utlandet, nye seksualpartnere eller slike ting som setter deg i karantene i en viss periode. Med dagens smittevernstiltak er det kanskje enklere enn noen gang å gi blod?

– I dag er den største gruppa mellom 25 til 35 år. Livet til en student som er ung og singel kan gjøre det noe vanskeligere å få gitt blod like ofte, påpeker Haugnæss.

Tapper opptil 100 givere hver dag

Det å ha nok blodgivere å tilkalle, er spesielt viktig i krisetilfeller. Blodbanken på St. Olavs Hospital distribuerer blod til hele regionen Midt-Norge, og er derfor avhengige av god kapasitet.

– Det er umulig å spå aktiviteten, derfor er det så viktig å ha et lager som tåler litt og ikke minst nok blodgivere å kontakte, sier Haugnæss.

I en tid med koronarestriksjoner er Blodbanken nødt til å begrense mengden givere i tappelokalet.

– Vi tapper mellom 70-100 personer om dagen. Hver dag brukes det normalt opp rundt 30-50 poser. Plutselig en dag kan det gå 100 poser. Derfor er det så viktig at vi har et lager som tåler litt. Maksimalt kan en pose ligge i 35 dager, sier Haugnæss.

– Hvor blir blodet av?

– De tre største bruksområdene er kreftbehandling, fødsler og traumer som bilulykker. I tillegg brukes det også en del til store hjerte- og karoperasjoner og til foster, sier Haugnæss.

Finnes ingen «kjedelig» blodtype

Blant de 10 000 blodgiverne i Trondheim, vil flesteparten ha blodtype A+, den mest normale. Det er livsnødvendig å ha tilgang på blodgivere av alle slag, spesielt i et krisetilfelle.

– Det hender at vi må hasteinnkalle blodgivere. Derfor er det utrolig bra å ha god tilgang på alle blodtyper i registeret vårt, sier Haugnæss.

Noen synes det er «kjedelig» å ha den mest vanlige blodtypen.

– Mange sier «jeg er så kjedelig som har blodtype A». Men det er jo den blodtypen det går mest av! De mer sjeldne blodtypene tapper vi ikke like ofte, og blodgiverne kan gå flere måneder uten innkalling, sier Haugnæss.

Haugnæss presiserer videre at blodtypen ikke er en begrensning eller fordel.

– Uansett så er det flere komponenter i blodet med ulike funksjoner. Disse har flere bruksområder, også uavhengig av blodtypen din, forteller Haugnæss.

LES OGSÅ: Del av hemmelig forskningsprosjekt

Student som er raus med halvliterne

Navn: Henrik Skaldebø
Alder: 23 år
Studie: Fysikk og matematikk, fjerde året
Fra: Drangedal i Telemark
Blodtype: A-

Henrik Skaldebø har vært en flittig blodgiver siden en sein kveld i 2018. Per nå har han ikke helt tellingen på hvor mange ganger han har gitt.

– Det startet på et vors, med at en venninne sendte rundt spørreskjemaet fra giblod.no. Plutselig var det mange som meldte seg den kvelden. Helt siden det har jeg gitt blod så ofte jeg har kunnet, sier Skaldebø.

Årene i Trondheim kan flyte litt i hverandre, spesielt som student på det fjerde året. Men rutinene på blodgivningsdagen både før og etter tapping er godt etablert hos Skaldebø.

– Før blodgivningen spiser jeg godt. Da pleier jeg å gå for leverpostei for eksempel, som har høyt jerninnhold. Det kan godt være litt placeboeffekt akkurat rett før, men det funker for meg, sier Skaldebø.

Etter tappingen er det enkle steg å følge: drikke, spise og chille. Da er det ekstra fint å ha noe fint å drikke av.

– Jeg passer godt på å ikke gå altfor lange avstander etterpå og slapper godt av. Hele kartongen med juice går ned mens jeg sitter der. Og selvfølgelig velger jeg alltid en ny mummikopp som premie, sier Skaldebø.