<b>Virkelighetslitteraturens dilemma: </b>Sandra Lillebøs roman er utleverende, men likefult viktig
Virkelighetslitteraturens dilemma: Sandra Lillebøs roman er utleverende, men likefult viktig

Bokanmeldelse:

Sårt og sant om tingenes tilstand

Sandra Lillebø gjør verden lysere for oss alle gjennom å skrive hensynsløst om sitt eget mørke.

Publisert

Sandra Lillebø, Tingenes tilstand

Oktober Forlag, 179 sider.

I Tingenes tilstand følger vi tobarnsmoren Sandra i hennes forsøk på å skrive en roman om forholdet til sin schizofrene mor. Gjennom en velkomponert sammenfatning av historiske tilbakeblikk, hverdagsobservasjoner og løsrevne refleksjoner har Lillebø skrevet et stilistisk mesterverk om livet og litteraturen. Ut av den fragmentariske formen vokser det frem en sår historie om å leve med og kjempe mot sykdommens ødeleggende kraft.

Sømløst fragmentarisk

Hele livet har Sandra vært preget av morens sykdom: En barndom med konstant flytting og bekymring, en ungdomstid med ansvar for morens plutselige innfall, et voksenliv med frykt for morens enorme innvirkning. Gjennom konsentrerte tekstutdrag flyter handlingen elegant mellom mangfoldige barndomshjem, Sandras nåværende bolig i Bergen og morens gamle leilighet i Skottland. Alle disse periodene knyttes sømløst sammen av Lillebøs konsise språk og klare stemme, slik at den oppstykkede strukturen aldri føles kaotisk eller uoversiktlig.

Konkret og håndfast om det uhåndgripelige

Det er mer enn morens sykdom som preger tingenes tilstand. I et rekkehus på Langevåg kjemper hun mot sin egen forvirring og sin egen angst. Dette er en kamp som ikke bare utspiller seg inni huset, men også mot det. En konstant frykt for husets tilstand blir et uttrykk for angstens manglende rasjonalitet. Denne billedlige sykdomsframstillingen er et godt eksempel på hvordan Lillebø evner å gjøre uhåndgripelige følelser til noe konkret og håndfast.

Det samme er beskrivelsen av Sandras skriveprosess. Gjennom hele romanen får leseren ta del i hennes forsøk på å skrive om det hun aldri har kunnet fortelle. Denne deltakelsen er et virkningsfullt grep som skaper en nærhet mellom leser og forteller. Sandras forvirring og frustrasjon føles verken overdreven eller irrasjonell, men troverdig og ektefølt.

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE AV KNAUSGÅRDS NYE ROMAN: Død og hverdag under en mystisk stjerne

Den vanskelige virkeligheten

Det er vanskelig, om ikke umulig, å diskutere Tingenes tilstand uten å nærme seg det beryktede virkelighetslitteraturbegrepet. Det er åpenbare likheter mellom romanens forteller og forfatter, noe hun selv har snakket åpent om i etterkant av utgivelsen.

Samtidig er litteraturens forhold til virkeligheten også et sentralt tema i romanen. Gjennom Sandras skriveprosess får leseren innsyn i den vanskelige balansegangen mellom skrivingens nødvendige frihet og påtvungne ansvar.

Ansvaret skyldes morens manglende evne til å forsvare seg selv. Friheten finner hun dermed ved å skrive som om moren allerede er død. For som Sandra poengterer, «alle vet at døden er en frigjøring, at det ikke er døden som holder de klamme hendene sine om halsen vår, men livet».

Et uviktig skille?

Vil da det faktum at moren lever gjøre romanen til et utilgivelig overtramp? Kanskje, men for Sandra er dette irrelevant. Hun har ikke noe annet valg enn å skrive, hvis ikke «kommer hun aldri til å skrive noe som helst». Historien er nødvendig, ikke bare for Sandra, men også for så mange andre med liknende historier. Den snakker åpent om det som altfor ofte skjules av sympatiens normer, og kan dermed være en etterlengtet trøst til alle som fremdeles står på siden av sykdommens vold.

De etiske dilemmaene omkring virkelighetslitteraturen er ikke irrrelevante, men forhindrer likevel ikke Tingenes tilstand fra å være en fantastisk roman. Og det er tross alt sant som Lillebø skriver: «Det er lenge siden skillet mellom virkelighet og fiksjon sluttet å gi mening».

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE AV CEZINANDOS BARNEBOK: Lekende og lette rim