Aspirerende spillutviklere redde for å måtte flytte fra venner og familie

I et grupperom på toppen av Elektrobygget på Gløshaugen sitter en gjeng og stirrer konsentrert på hver sin dataskjerm. Studentene er en del av den relativt nye studentorganisasjonen Immerse, hvor de driver med spillutvikling. Enkelte jobber med lange linjer med kode, men stemningen er likevel lett, og det er særlig to stykker som latteren sitter ekstra løst hos.

– Det ser jo bra ut, det der, sier Leyton og peker mot et hårete vesen på et ellers tomt Microsoft Paint-dokument.

Stakvik, det lodne monsterets skaper, ser likevel skeptisk ut i møte med kreasjonen.

– Vi kan alltids fikse litt på det i Photoshop, legger Leyton til og ler bekymringsløst. Det er ikke uten hensikt at de to kameratene tester ut spillutvikling på fritiden. Å få en jobb som spillutvikler er noe begge to gjerne vil.

– Spillutvikling lar meg kombinere flere av hobbyene mine, og det var slik jeg ble hekta på programmering, forteller Leyton.

Stakvik fikk øynene opp for spillutvikling da han hadde et fag i det på videregående og siden da har det vært drømmejobben.

– Akkurat nå tror jeg egentlig ikke at jeg kunne tenke meg å bli noe annet enn spillutvikler, forteller Stakvik.

Dette på tross av de ganske usikre karrieremulighetene Norges spillbransje har å tilby for øyeblikket. Selv om både Norsk filminstitutt og Kulturdepartementet støtter spillutvikling med stadig mer penger, føler ikke Leyton og Stakvik seg helt trygge.

– Jeg vil veldig gjerne bli spillutvikler, men jeg syns det virker usannsynlig å få en sikker jobb rett etter utdanningen. Da vil jeg heller bli en mer dreven programmerer først, sier Leyton.

Den norske dataspillbransjen mangler store selskaper som kan gi en stabil jobb for aspirerende spillutviklere – et tilbud nabolandet vårt lettere kan tilby.

– Sverige har jo mange store spillselskaper som sikkert kan gi en tryggere jobb, men livet mitt er jo her i Norge, forteller Leyton.

Dette mener Stakvik kan skape en ugunstig trend for den norske spill bransjen.

– Når Sverige allerede har et tryggere arbeidsmarked for spillutvikling, så kan det hende at færre har lyst til å bli værende i Norge for å drive bransjen fremover her. Det kan bli en ond sirkel, sier han.

Indiekultur og sultekunstnere

Noen tør likevel å satse i Norge. Én av dem er Christer Rebni, som stiftet spillselskapet Studio Gauntlet sammen med studiekamerat Alexander Jonassen.

– Jeg skjønner godt at det kan virke som et usikkert yrke. De fleste spillselskapene i Norge er startups, sånn som vårt. Vi kan gå konkurs om et halvt år, men det er litt sånn startups fungerer, forteller Rebni.

Mye av den norske spillbransjen består i stor grad av slike «indieselskap». Dette er studioer som ikke er tilknyttet større spillselskaper, noe som kan resultere i en større kreativ frihet, men også en mer usikker økonomi.

– Vi er heldige som har fått en del offentlig støtte, men vi har lært at vi ikke kan lene oss for mye på det, sier Rebni.

Han synes det er synd å høre at Stakvik og Leyton er redd de må utenlands for å få seg trygge jobber i bransjen, men det er likevel noe han forstår.

– Det svenske arbeidsmarked har på en måte en sirkulær økonomi: Hvis et spillselskap går konkurs, er det kanskje lettere for de ansatte å få ny jobb i et annet studio. I Norge er det nok vanskeligere.

Rebni funderer også over om den norske spillbransjen kan virke mer utrygg enn den egentlig er.

– Det eksisterer en idé om at den norske kunstneren er et ensomt geni som kun lager kunst for kunstens skyld, ikke for pengene. Det tror jeg har blødd litt inn i spillbransjen vår også. Kanskje man tror at det ikke satses på kommersielle spillsuksesser i Norge nettopp på grunn av denne idéen, sier han.

LES OGSÅ: Skatteetaten og Brønnøysundregistrene vil nå unge i en digital verden

Fag som inspirerer

De to grunnleggerne av Studio Gauntlet studerte industriell design sammen på NTNU. Deres interesse for spillutvikling ble vekket for alvor da de på masternivå hadde et fag i spilldesign.

– Jeg tror det var Trond Are Øritsland som fikk sneket inn det faget. Det var i hvert fall veldig gøy og vi bestemte oss for å ta arbeidet vi gjorde der videre inn i masteren vår, forteller Rebni.

Øritsland er førsteamanuensis ved Institutt for design og driver fortsatt faget som inspirerte hans tidligere studenter til å bli spillutviklere. Han kan fortelle at formålet med faget er å tilby studentene en bred designutdanning. Målet er ikke nødvendigvis å trene opp aspirerende spillutviklere og det er heller ikke lagt noen planer om å tilby flere slike fag.

– Dataspillutvikling er et tverrfaglig arbeid som burde forankres i flere disipliner. Vi er en slik gjeng ved NTNU som møtes i blant, men det har ikke blitt diskutert et felles initiativ om spillutvikling på mange år fordi vi trives godt i hvert vårt fagområde. Det mangler rett og slett en primus motor, forteller Øritsland.

Både Leyton og Stakvik kunne gjerne tenke seg å ta et slikt fag, men foreløpig vet de ikke om noen de kan ta på bachelornivå.

– Fagene på informatikk er spennende hvis man vil lære å programmere og er interessert i hvordan en datamaskin fungerer, men de er kanskje ikke så relevante for spillutvikling, sier Leyton.

Selv om spillutviklingsinteressen foreløpig ikke kan forankres i utdanningen til de to informatikkstudentene, mener Rebni det likevel er håp for aspirantene.

– Studietiden er en fantastisk tid hvor du er ganske trygg og kan gjøre akkurat det du vil. Mitt råd vil nok være å bruke den tiden for det den er verdt, og om du er heldig, så kan det jo hende at du lager noe som kan bli en jobb etterpå, sier han.

Fremtidens spillutviklere

Det er vanskelig å komme med en fasit på hvordan Norges spillbransje skal kunne vokse seg like stor som Sveriges. Hverken offentlig støtte eller faglig styrke kan garantere at et spill som blir produsert, kommer til å selge godt nok.

– Det første spillet vi ga ut, ble kanskje ikke den suksessen vi hadde håpet på, men vi tar med oss den erfaringen videre inn i utviklingen av vårt neste spill, forteller Rebni.

Han mener også at aspirerende spillutviklere vil dukke opp uansett om NTNU tilbyr fag eller ikke.

– Selv om for eksempel informatikk ikke har et spillfag, så vil nok studentene som er interesserte i spillutvikling sitte på fritiden sin og eksperimentere med det likevel, mener Rebni.

Slik begynte nemlig historien til Immerse. Det var noen nysgjerrige søk på nettet som ledet Leyton fram til spillutvikling.

– Jeg hadde opprinnelig lyst til å lage 3D-kunst, men da jeg så videoer av folk som brukte modellene til å lage dataspill, fikk jeg veldig lyst til å prøve det, forteller Leyton.

Da Leyton begynte på informatikk, ønsket han å lage et tilbud for flere som delte hans engasjement for spillutvikling.

–Jeg hadde en del erfaring med spillutvikling fra før av og synes det er gøy å lære bort ting til andre, forteller Leyton.

Med fokus på læring og samarbeid har Immerse som mål å skape et lavterskeltilbud hvor man kan lære seg spillutvikling og lage dataspill sammen med andre.

– Vi har såkalte «noobs», som er dem som ikke kan så mye om programmering eller spilldesign. Når man har lært litt mer, blir man med resten av gjengen for å jobbe med et større prosjekt, sier Leyton.

Men det er ikke kun programmering som står i fokus. Ettersom dataspill inneholder ulike komponenter, kan hver og én få lov til å jobbe med det de har lyst til.

– Vi har blant annet en 3D-designer og én som lager musikk, så man kan jobbe med det man liker, forteller Leyton.

Nå for tiden jobber de med et digitalt brettspill. Spillet er basert på et fysisk brettspill som en av utviklerne sin far lagde til han i 18-årsgave.

– Det heter Kampen om Hermannia. Du kan jo gjette hva han heter, sier Leyton og ler.

De to aspirerende spillutviklerne er svært fornøyde med hvordan grafikken ser ut så langt og ser frem til å jobbe videre med spillet.

– Vi har fått lagd kartet, og så skal vi få på plass noen borger og slikt etter hvert. Det er veldig kult å se spillet ta form, forteller Leyton og smiler bredt.

Tørst? Under Dusken anmelder energidrikker