Det haster, og det må vi kjenne på kroppen

FNs klimapanel sendte en siste advarsel i sin rapport 21. mars: Vi må handle nå! Likevel ser vi ikke at klimatiltak er det som dominerer media, det som fyller den offentlige diskusjonen eller det som diskuteres i undervisningen på universitetene i landet. Vi lever med en krise vi lukker øynene for.

Klimarapporten slår fast at det vi gjør de neste syv årene, vil ha konsekvenser for de neste tusen. De neste syv årene er for mange av oss de første årene vi har i arbeidslivet. Vi skal inn i et arbeidsliv som stadig snakker om økonomisk og teknologisk vekst uten å ta hensyn til baksidene det medfører. Vi står overfor store utfordringer og trenger næringslivet og alle deler av samfunnet med på laget for å løse dem. Men mange av utfordringene har vi allerede løsninger på. Det står nemlig ikke bare på teknologi og innovasjon. Nei, det står først og fremst på viljen.

Viljen til å innføre klimatiltak som kan og kommer til å senke velstanden i Norge. Viljen til å prioritere varige løsninger for fremtiden fremfor den profitten vi kan få i dag. Viljen til å åpne øynene og se realiteten – vi står i den største trusselen jorda og menneskeheten har stått overfor. Det er ikke snakk om litt høyere badetemperaturer på sommeren og mindre snø på vinteren. Det er snakk om hundretalls millioner mennesker som må flykte fra hjemmene sine. Mennesker som kommer til å bli rammet av store naturkatastrofer og sykdommer som kommer til å spre seg og ramme enorme områder. Det kommer til å ha irreversible konsekvenser for flere økosystem og menneskeliv, land- og havområder kommer til å bli ubeboelige. Samtidig snakker vi om økonomisk vekst, åpner nye områder for oljeutvinning og ødelegger naturområder. Det er en fullstendig dissonans mellom krisen vi står i og det arbeidslivet og samfunnet vi studenter skal ta over.

LES OGSÅ: Leder: Studentene erklærte klimakrise, men valgte pils over planet.

Det haster og vi gjør ikke nok! Det er det ikke første gang vi hører. Alt det jeg skriver nå, har blitt sagt tusen ganger før. Det er nettopp det som er den store frustrasjonen for oss som skal ta over samfunnet og må håndtere konsekvensene av valgene som har blitt tatt før oss og som vi fremdeles tar. Det er flaut å måtte rydde opp etter et samfunn og arbeidsliv som har hatt informasjonen og teknologien til å løse dette i mange tiår. Det er flaut å si de samme ordene som ble sagt for 50 år siden. Det føles som et rop ut i ingenting fordi det er ingenting som blir gjort. Likevel roper vi. Fordi det har en effekt å rope. Det har en effekt å samle seg og si fra, men det stopper ikke med det.

Lørdag 25. mars sa vi tydelig fra om at vi som studenter stiller krav til arbeidslivet vi skal gå inn i. Det må vi fortsette å gjøre når vi sitter på jobbintervju og skal være med på å forme arbeidslivet. Å være student er å ha mye makt. Vi er ettertraktede, vi er nytenktende og vi skal ta over det samfunnet som per nå ikke gjør nok. Det haster og det må vi også kjenne på kroppen!

LES OGSÅ: Kommentar: Det kreves mer enn å snakke for å redde klimaet.