Det kreves mer enn å snakke for å redde klimaet

Som en person som studerer bærekraft og grønn energi skulle jeg ønske arbeidet for klimakrisen hadde mer substans. Vi går i tog, sitter i sofaen og snakker om at politikerne er hyklere, når Samfundet egentlig gjør like lite selv.

Lørdag 25. mars, mens vi i Storsalen erklærte klimakrise, valgte vi å ikke ta et standpunkt mot oljeindustriens forurensing av studentfrivilligheten. Det er hyklersk og definisjonen av grønnvasking.

Så klart ser jeg de økonomiske argumentene for hvorfor Equinor skal fortsette å sponse Samfundet og tilknyttede organisasjoner. Likevel satt vi og diskuterte forslagets konsekvenser for ølprisen på Samfundet, mens studenter i andre land må leve med konsekvensene av oljeindustrien som heller penger over studentfrivilligheten. Som det ble sagt på talerstolen under møtet: «jeg er flau. »

Jeg støtter alltid arbeid for klima, men jeg savner at Samfundet samarbeider mer med de som studerer, kan noe om eller forsker på klima, bærekraft og økosystemet. Vi snakker og snakker, men hvor er handlingen? Vi står utenfor rådhuset og roper på politikerne, men hvor er handlingene våre?

Lørdag 25. mars hadde vi muligheten til å handle, men den muligheten grep ikke Storsalen.

LES OGSÅ: Leder: Studentene erklærte klimakrise, men valgte pils over planet

Når vi er ferdige på Samfundsmøte, og når vi har erklært klimakrise og prata i sofaen, så må vi ikke stoppe der. Vi må fortsette arbeidet, snakke med forskerne; hva mener de at vi kan gjøre? Som en person som studerer bærekraft, kjenner jeg gang på gang at det føles så overfladisk at Samfun(n)det bare snakker uten å gjøre noe. I Trondheim har vi sterke ressurser som kunne kommet med råd og forslag til tiltak, uten at det blir brukt. Dette er mennesker med masse kunnskap som kribler etter å få dele.

Hva kan Samfundet gjøre når det kommer til nybygg, for eksempel? Hva kan vi studenter gjøre? Er studenter klare over verdiene til bedrifter de kommer til å jobbe for? Jeg vil at dersom Samfundet skal presentere seg selv som en del av klimakampen, må vi ta proaktive handlinger som vi vet fører til endring.

Det er mye som kan gjøres. Det er mer til klimakamp enn å snakke. Vi har vært klare over at klimaendringer skjer, la oss slutte å snakke og starte å handle.

På det samme samfundsmøtet Storsalen vedtok at klimakrisen burde være politikernes første prioritet, vedtok man ikke det forslaget som ville hatt reelle konsekvenser. Storsalen sier da politikerne skal handle, men uten at vi skal handle selv. Har det egentlig noen substans at Storsalen vedtar klimakrise? Vi bare sier det og dytter ansvaret videre.

Nå som vi har erklært klimakrise, hva er veien videre? Arbeidet er ikke ferdig her. Jeg mener dette som en oppfordring, mer enn kritikk.

Studentene er framtiden og vi har mye mer makt enn det vi tror vi har. Hvis vi bruker makten vår riktig, kan vi påvirke, men da må vi gjøre mer enn å snakke. 25. mars hadde vi muligheten til å utøve makten vår, dessverre var vi én stemme unna. Men, la oss tenke framover og ikke bakover. Det kan være svært mye makt i at morgendagens studenter vet hvem de kommer til å jobbe for og hva de står for. At vi vet hva vi stemmer på og hva slags aktivisme som påvirker og fører til endring.

LES OGSÅ: Det haster, og det må vi kjenne på kroppen.