Opptak av alle forelesninger - en dårlig idé

Studenttinget skal straks ta stilling til et forslag fra arbeidsutvalget om at forelesninger som hovedregel skal tas opp.

Argumentet er at det gir studentene muligheten til å velge selv hvordan de lærer best: tilstedeværelse i forelesningssalen eller strømming hjemmefra. Dessuten blir det enklere å repetere innholdet som blir gjennomgått.

Det siste er i og for seg et godt argument. Alle har vel hørt en tale eller et faglig innlegg som de gjerne skulle hatt opptak av, enten det var fordi det var lærerikt, morsomt eller tankevekkende. Men akk, det er tapt for alltid, slik det meste av muntlig tale er. Med forelesninger trenger det imidlertid ikke å være sånn.

Vi tror utvilsomt det finnes emner og typer av lærestoff hvor opptak kan egne seg godt, særlig i en del innføringsemner hvor det eksisterer en standardisert norm for hva som er de sentrale læresetningene. Vår sosiolog-kollega Gunnar Aakvaag har for eksempel holdt noen innføringsforelesninger som ligger på YouTube, og vi tror de er både nyttige og lærerike for mange. Men slike eksempler yter ikke rettferdighet til det mangfold av måter som finnes å forelese på. Det er nemlig noe helt annet å vedta å gjøre alle forelesninger tilgjengelige i ettertid. Vi skal prøve å forklare hvorfor det er en dårlig idé.

LES OGSÅ: Opptak av forelesninger – en god idé

For det første: Vi hører ellers ofte om hvordan den tradisjonelle forelesningen representerer gårsdagens måte å lære på. Den beste undervisningen er den interaktive, er de fleste enige om. Men forelesninger som tenkes gjort tilgjengelige også senere, vil bli mindre dialogbaserte. Studenter vil vegre seg mer mot å kommentere og stille spørsmål, og lærerne vil legge mer bånd på seg hvis de vet at det de sier kan bli tatt ut av kontekst og kan dukke opp i helt andre sammenhenger.

For det andre er ikke forelesninger undervisningsmateriell i streng forstand. Ofte har de en utprøvende karakter. Mange av de beste forelesningene følger ikke noe manus, de blir nærmest til underveis, i dialog med litteraturen, og mellom studenter og lærere. I slike tilfeller blir studentenes respons ofte undervisningens sentrale omdreiningspunkt, og den sosiale dynamikken og læringen som skapes lar seg ikke rekonstruere utenfor denne konteksten. Vi husker begge denne typen forelesninger som de mest givende fra vår egen studietid.

Å la forelesninger være tilgjengelige i ettertid, bygger på en forestilling om at kunnskap er et sett med ferdigtygde fakta, som nærmest kan overføres direkte til studentenes bevissthet. Forslaget begrenser derfor forelesningens kritiske potensial og vilkårene for akademisk dialog.

LES OGSÅ: Møllenberg: Hvor er studentorganisasjonene

Kanskje kan vi bruke sosiologen Robert K. Mertons skille mellom manifeste og latente funksjoner til å illustrere problemet med forslaget. En manifest funksjon er for Merton en tilsiktet konsekvens av en handling eller intervensjon. Fra studentenes perspektiv er målet å gjøre kunnskap mer tilgjengelig, og sette studentene bedre i stand til å oppnå ønsket læringsutbytte.

En latent funksjon er utilsiktede og ofte uerkjente sideeffekter. I dette tilfellet kan kjedeligere forelesninger med mindre kritisk potensial være en slik funksjon. Forelesningene vil bli mer tekstnære og standardiserte, og vil i liten grad fungere som utdypende og drøftende supplement til pensum. Gode intensjoner (realisering av manifeste funksjoner) har ofte negative, utilsiktede konsekvenser (latente funksjoner).

Men som sagt: Det siste halvannet året er det publisert en enorm mengde digitalt forelesningsstoff, hvorav mye har vært tilgjengelig også utenfor det ordinære undervisningstidspunktet. Det er bra. Problemet oppstår når man vil presse alle typer forelesninger inn i én felles form, nemlig den som skal kunne leve også i ettertid. Det vil trolig gi mindre læring. Som det heter; det beste kan bli det godes fiende.