En tåkelagt virkelighet

Trondheimsdikteren Bendik Vadas andre diktsamling dypdykker i begrepet virkelighet, men glemmer noen ganger at leseren trenger oksygen.

Publisert Sist oppdatert

Bendik Vada, Virkelig igjen (dikt)
Forlaget Oktober, 50 sider

Ved første gjennomlesning av Bendik Vadas diktsamling Virkelig igjen forstod jeg pinlig lite. Det var fugler, guder, barn og gamle om hverandre. Det var vakkert, men vanskelig å bli klok på. Men, jeg ville ikke slå meg til ro med det så jeg prøvde en gang til. Den andre gangen skjønte jeg litt mer, men fikk først og fremst en mye bedre leseropplevelse.

Diktsamlingen består av både korte og lange dikt. Den er så og si uten enderim, med unntak av noen morsomme overraskelser. Alt er skrevet i jeg-form med flere naturskildringer.

Diktsamlingen er delt i tre av to grå ark med hegremønster. Første del består av noen navnløse dikt, som så beveger seg inn i flere “hegredikt”. Her blir vi kjent med Hegra, en stor trekkfugl som er vanlig i Trøndelag og langs norskekysten. I diktene blir hun en gjennomgående skapning som snakker til fortellerstemmen. Andre del består bare av disse hegrediktene, og siste del heter “kjærlighetsdikt”, hvor det også avsluttes med et siste hegredikt.

Jeg fikk tidlig inntrykk av en indre kamp hos fortellerstemmen, og det var her tittelen Virkelig igjen kom inn. Vada viser oss flere sider av virkeligheten. Diktene formidler en følelse av uvirkelighet, men også et ønske om å være virkelig, og en slags undring på hva som kan gjøre oss mer virkelige. Å bli virkelig idet man står opp, som er det samlingen åpner med.

LES OGSÅ: Etter to utsettelser fikk Storsalsduken omsider sin åpningsseremoni

Om man dykker helt ned i diktene er det mye som er veldig vakkert, men flere ganger underveis kjentes det som om jeg ikke fikk lov til å komme opp etter luft. Dette ble et problem for min del. Løsningen ble å ta pustepauser innimellom på eget initiativ.

Jeg mener ikke at hovedpoenget her er å forstå alle diktene. Dette er heller ikke noe jeg savner altfor mye når jeg er ferdig med boka. Det er vakkert skrevet og komponert, men til tider veldig kompakt. Vada mister meg dessverre når det blir litt for mye av det gode. Jeg hadde ønsket meg flere holdepunkter.

Vada kan også bli deilig direkte, i mellom all mystikken. I hvert fall hvis man tolker det som man vil – og det vil jeg jo. For en stakkars student som snart er i gang med eksamen, var det mye trøst å finne i disse to verselinjene:

Brenn krisen din
den er bare en potet