Studiepoeng i samarbeidstraumer

Alle studenter på masternivå ved NTNU må ha det berømte emnet Eksperter i team. Dette er en verden av over hundre landsbyer med navn som ikke gir mening, og med minst like uforståelige tema. Du bor i denne landsbyen de tre første ukene av se­mesteret, eller én dag i uken hele våren, alt ut fra om du foretrekker en langdryg smerte eller et raskt og intenst smertestøt.

Ifølge legenden oppstod emnet for over 20 år siden med et mål om å lære ingeniørstudenter å samarbeide, og NTNU beskriver emnet som en unik mulighet for utvikling. Likevel sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er få studenter som opplever oppholdet som den utviklingen de trenger i livet, eller som flytter ut av landsbyen med kun gode erfaringer brent fast i minnet.

Mitt syn på emnet er at det gir 7,5 studiepoeng i diskusjon om setnings­oppbygging, refleksjon over re­fleksjoner, kranglende samarbeid om fagkombinasjoner og «hode­-skulder­ kne-­og-­tå». Øvelser som «hvem tar mest plass», «to positive og en negativ tilbakemelding» og «fortell en personlig historie gravd frem fra dypet av din sjel» var mer ubehagelig å gjennomføre enn samtalene om hvorfor jeg i en alder av 26 år fortsatt ikke har hatt kjæreste. Det hele ga minner fra traumer jeg ikke ønsker å dra frem i en utdanningssituasjon.

LES OGSÅ: Lahlums ti bud til Dragvollstudenter

Emnets vurdering går ut på å skrive to rapporter: en prosessrapport om gruppen og én prosjektrapport som bygger på landsbyens tema. Hvordan disse vektes, påvirkes i stor grad av landsbyen man bebor, mens hvor mye innsats og fokus hver av rapportene får, er opp til hver enkelt gruppe å krangle om. Gruppens felles forståelse og innsats blir også felles bedømt, noe som gir enda flere timer med diskusjon om diskusjoner.

Det er tydelig at svært få studieretninger bygger på gruppearbeid, følelsesmessige refleksjoner og terapitimer med medstudenter, i motsetning til den sosialfaglige bakgrunnen undertegnede sitter med. I sosialfaglige utdanninger er tverrprofesjonelt samarbeid en av hovedkomponentene av den store studie­ og arbeidshverdagen, så å møte fagfelt som har så lite av det samme, var en overraskelse å bli misunnelig på. En mangel på samarbeidsfokus i utdanningene kan trolig bidra til at EiT, fremfor å lære om hverandres fagfelt og kompetanse, blir en konkurranse om hvem som snakker høyest. Det handler mer om hvem som tror de har mest kunnskap og mindre om å bli kjent med hverandres styrker og bidragsmuligheter. Kanskje er dette NTNU sin intensjon for å få en saftig og dramafylt prosessrapport?

Selv havnet jeg i en landsby som jeg så for meg å kunne stå faglig sterkt i, men dette ble utfordret da prosjektets tema gikk under spesialiseringen til noen av gruppemedlemmene, mens landsbyens tema gikk under spesialiseringen til noen andre. Som den meglende sosionomen jeg er, prøvde jeg å passe på at alle var fornøyde og fikk viljen sin, mens jeg selv satt på bakerste rekke, lyttet, observerte og noterte. Det er tross alt loggføring av andres tanker og problemer vi sosionomer driver med, så det passet jo egentlig ypperlig. Sånn sett bidro jeg kanskje akkurat slik det forventes av fagfeltet mitt.

Det må likevel sies at det kan være en god idé å gi studentene mulighet til å utvikle seg faglig, personlig og samarbeidsmessig, og å få et tydelig større fokus på tverrfaglighet. Jeg tror intensjonen bak det hele er god. Pro­blemet er at emnet blir presset så langt ned i strupen på deg at du verken klarer å hoste det opp igjen eller svelge det ned. Det er tydelig at hva man får ut av Eksperter i team av goder eller traumer, er svært varierende. Personlig er jeg i hvert fall fornøyd med å ha lagt nok et emne bak meg.

LES OGSÅ: Dette bør du få med deg under årets ISFiT