Pstereo: Lørdag

Klar for dag to, og det ser til og med ut til at værgudene smiler ned på Pstereo også i dag. På plakaten er det i kveld popens aften, krydret med litt soul, rock og diskotek underveis, så det er bare å ta på seg danseskoene og gjøre seg klare for fest. Vi kjører på.

Les også om fredagens Pstereo: Varmegrader, skyhøyt nivå og pappa på aerobic

Ary: Ikke helt klar for en stor scene enda

Også i dag er det en trønder som har æren av å åpne Marinen. Til en litt snever ansamling åpner Ary vakkert alene omfavnet av hvite laken med «Oh my god» på hjemmebane. Det er sårbart, rått og kraftfullt når hun lar følelsene slippe gjennom sin klokkerene vokal, og umulig å ikke bli grepet av. Som hun selv sier, vet vi som har hørt albumet For Evig, som omhandler sorget etter tapet av tvillingbroren, at hun er «den tristeste jenta i hele verden». Men hun lover videre at denne konserten ikke bare blir trist, før fire svartkledde dansere kryper fram fra laknene og setter i gang forsøk på fest. Det er visuelt kult, tøffe dansere og polert musikk, men dessverre er det noe som mangler.

Jeg har så utrolig lyst til å elske det, men uten mye personlighet og selvtillit fra Ary selv faller det fort flatt og hun drukner litt i danserne sine. Det er en felle mange popartister faller i med å lene seg på en koreografert og planlagt konsert ned til sekundet, men det er fremdeles artisten som må bære showet. Selv om Ary, og publikum, blir litt varmere i trøya underveis i konserten, er det merkbart at det hele ikke faller hundre prosent naturlig for henne. Hun selv kommenterer under konserten at konsertanmeldere sier hun ikke har troen på seg selv, noe hun lover hun har; hallo, hun står her jo i magetopp, tross alt. Men beklager, Ary, jeg kjøper det fortsatt ikke. Det skal sies at når hun på slutten stripper det hele ned og alene avslutter showet uten noe annet å lene seg på enn seg selv og musikken, er det utrolig vakkert. En intim setting på en mindre scene hadde nok fremdeles kledd henne mye bedre, da hun dessverre ikke er helt klar for å fylle en hovedscene enda.

L’imperatrice: Fransk diskotek før klokka seks

Det er søren meg nå festen begynner. Jeg var utrolig spent på det første franskspråklige innslaget fra Pstereo. Er resten av publikum like store tilhengere som meg selv? Om de ikke var det fra før, er de nok i alle fall det nå, for herregud som franskmennene leverer. Det musikalske ensemblet på seks kommer samlet ut på scenen med opplyste dunkende hjerter på brystet i takt med musikken. Må innrømme at jeg ikke skjønner symbolikken helt, men det kaprer i alle fall oppmerksomheten til publikum. Vokalist Flore Benguigui spør så om vi vet den følelsen når noen setter på en låt på fest og det bare virkelig ikke går an å ikke danse, for det er den følelsen L’imperatrice nå vil at vi skal kjenne på.

Ja, etter konserten med dere kjenner vi alle den følelsen, for et svettere dansegulv på Marinen tror jeg faktisk ikke jeg har opplevd. Når til og med litt småseriøse gamle rockegubber på nærmere 60 år vrikker litt på rumpa, vet du at de har publikum i sin hule hånd. Store smil, lekenhet og musikkglede fra scenen smitter også lett over, noe jeg tror går litt begge veier også, da blikkene franskmennene deler seg imellom tyder på at de er positivt overrasket over at sjenerte nordmenn også kan å slippe seg løs. Det er en type konsert en aldri vil at skal ta slutt, men når de til slutt dessverre må takke for seg, er det brede glis og et publikum med et konsertminne for livet i baklomma som forlater Elvescenen.

Metteson: Storslagen stjerne presset inn på liten scene

Fra å allerede ha fått med meg Metteson live tidligere i sommer på Træna, og dermed allerede bitt på den fullt fortjente hype-bølgen han er på som årets gjennombrudd, gledet jeg meg til enda en forrykende fest. Noe 29 år gamle Sverre Breivik definitivt leverte. Omfavnet av en enkelt lysspot setter han seg ned på scenen og åpner med «Hold me like your favorite book». Den kraftfulle og klokkerene vokalen akkompagnert av blikkfanget som er sjøstjernehatten, kaprer publikum og trekker de få etternølerne som er igjen på gressplena nærmere scenen. Resten av konserten er storslagen pop i festformat. Skuespillerbakgrunnen har definitivt hjulpet Metteson som artist, da det er tydelig at det ligger i blodet hans å underholde publikum. Det er en karisma en rett og slett ikke kan fake.

Konserten i seg selv er av toppklasse, men det er synd at faktorer utenfor hans kontroll tar vekk litt av magien. Popmusikken til Metteson er av storslagent kaliber og fortjener å boltre seg, og når han da blir presset ned på en liten og lav scene, hvor en et par rekker bak nesten ikke ser han og med altfor lav lyd, har noen i Pstereo ikke helt vært på jobb. Du vet det er noe galt når en kanskje seks til sju meter fra scenen kan stå og holde en normal samtale uten å skrike i øret på naboen. Men fra første og andre rad kan jeg se for meg at dette var like magisk som en Metteson-konsert fortjener å være.

Rag’n’Bone Man: Rocka R&B som treffer hjerterota

Rag'n'Bone Man på årets lineup? Trodde han forsvant i 2017, jeg? Noe også briten selv tuller med på scenen underveis i konserten når han presenterer ny musikk og sier at det var vel på tide. Rory Charles Graham ble for fullt kjent tilbake i 2016 med hitlåta «Human», som tok verden med storm. Selv om jeg selv kanskje har glemt ham litt siden da, viser Pstereo-bookerne igjen at de vet hva de driver med, da det er et dedikert publikum rundt meg og en mektig imponerende stjerne på scenen som definitivt er klar for et comeback. Når han til og med graver langt ned i skuffa og spiller «Guilty» fra 2014,og den får massiv respons, vet en at det er lojale fans iblant oss i publikum som tørster etter mer.

På flere låter bryter det ut allsang, selv om det er mot slutten på populære «Human» og «Giant» at det virkelig tar av. Det er en jordnær og koselig kar som står på scenen med mye sjel bak solbrillene og småpraten går lett mellom ham og publikum underveis i konserten. Det er en type tilbakelent og «jeg bare nyter livet»-holdning som smitter over og tillater oss i publikum også å slippe oss litt mer løs. Men til syvende og sist er det den utrolig kraftfulle stemmen hans som virkelig bærer showet, selv om koristene han har med seg også skinner med sine soloer innimellom. Alt i alt er det et godt comeback, og briten kan forlate scenen med et bredt smil på munnen.

Sigrid: Popprinsessen tar Marinen med storm

Mørket har senket seg for siste gang over Elvescenen på Marinen og horden av mennesker som har stått klard lenge før Sigrid går på scenen, er mildt sagt klare for årets avslutningskonsert. Den er det altså 25-åringen fra Ålesund som har fått æren av å stå for, og fra første låt er det tydelig at det er en superstjerne vi har med å gjøre. Alle gode ting er tre, er det vel de sier, og vi skal helt tilbake til 2017 da Sigrid for første gang sto på den minste scenen her på Marinen som fersk artist. Fra å selv å sett henne på den tiden er det herlig å se at hun fortsatt er den samme live-artisten som hun var da, bare med et par ekstra slagere i lomma og et litt dyrere sceneshow. Og det er ikke for å si at hun ikke har vokst seg større, men heller at hun fra begynnelsen var av stjernekaliber.

Det er utrolig mye krutt i den lille dama, og det er rett og slett en perfekt konsert vi heldige som er her i kveld, får servert. Du har dansenumrene og energien som fyrer opp festen, de intime, nedstrippede øyeblikkene med kun henne og pianoet som treffer langt inn i hjerterota, de mange allsang-momentene og en karisma og personlighet selv den bakerste publikummer blir grepet av. Jeg tror også fremførelsen av «Home to you» er en av de første gangene jeg ikke har hørt et pip plapring blant publikum under en ballade på slutten av en festivalkveld, da promillenivået ofte er litt oppe og går. Sigrid er rett og slett en maskin av en dame som har publikum i sin hule hånd. Etter å ha danset fra oss til «Don't kill my vibe» og «Strangers» tusler et fornøyd og mettet publikum for siste gang ut av Marinen. Takk for femten år, Pstereo, og takk for i kveld. Ser fram til de femten neste.