Tons of Rock: Bring Me The Horizon

Fem “nesten” vanlige karer fra Yorkshire har virkelig tatt verden med storm siden deres spede deathcore begynnelse. Fra å være et av mange tegn på tenåringsangst i tidlig 2010-tall har de jobbet seg oppover og blitt til et av verdens største band, samt samarbeidet med store artister som Ed Sheeran, til dårlig effekt - musikalsk sett ihvertfall.

I kveld er det heldigvis ikke teenage bop som står for menyen, og det er klart fra første sekund. Det sier litt når bandet har en enorm digital “trapp” med medlemmene på hver sin etasje. Det lyser opp i all dens digi-marerittaktige prakt, og dansere i robotkostymer hjelper. Animasjonene på tv-produksjonen på sidene av scenen er også preget av digital forvrenging og et litt annet fargespekter enn det den normale verden har.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Mastodon

Et gjennomgående tema i denne konserten er moshpits. For gutta er faktisk ikke fornøyd før omtrent halvparten av publikum er en del av moshen. Det er spesielt til lyden av «Happy Song» at publikum skjønner alvoret når Oliver “Olli” Sykes skriker: “Do you call that a fucking moshpit? Push, it, back.” Slik fortsetter det gjennom utallige låter, og på deres breakthrough låt «Sempiternal» kan jeg se folk med kutt over øyne og båret ut på bårer. Sinnsykt.

Lydmessig er det få som klarer å måle seg med produksjonen til bandet. Olli er langt fra den beste skrikeren på denne festivalen, men de står i stil til musikken som høres enorm og crisp ut. Gitarene skinner gjennnom, trommene slår deg i trynet og bassen vrenger ut det man skulle vært uheldig å få kjøpt fra matboden.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Black Debbath

Bring Me The Horizon er like mye om musikk som det er om show. Dansere, animasjoner, publikumsinteraksjoner, you name it. Det er en fest av den voldsomme typen, og selv om det til tider er helt sinnsvakt, er det også enormt fett. Ta meg tilbake til 2010-tallet med farget hår og dårlig holdning.