I Oppdal kan ingen høre deg skrike

På turen til Oppdal går grått trondheimsregn sakte over til tungt snøfall. Sikten er kort, og landskapet forsvinner, alt som består er tette skogholt som strekker seg bakover, til de forsvinner i gråhvit tåke. Oppdal er kranset inn av fjell. De ruver knapt synlige rundt sentrum i snøfokket. Bedre start på skrekkfilmfestivalen skal man lete lenge etter. Filmfestivalen Ramaskrik arrangeres hvert år, og i år er det tiende gang man kan møtes fysisk (fjoråret ble Zoom-festival). Oppdal Kulturhus er lokalet, og i fire dager vises det internasjonal skrekk fra morgen til kveld. Noe gammelt, noe nytt, noe lettsindig, noe blytungt. 25 spillefilmer og ti kortfilmer, i tillegg til intervjuer, presentasjoner og forhåndstitter på nye prosjekter: En heltidsjobb for de som er opptatt av å få med seg alt.

Fjorårets festival ble digital: Les hvordan det var her!

«It’s alive, it’s alive!»

– Ramaskrik begynte som nattfilmprogrammet på Kosmorama filmfestival, sier teknisk ansvarlig Torbjørn Grav.

Dette programmet hadde mye av den samme profilen som dagens festival, med horror og thrillers. Tanken var opprinnelig å utvikle konseptet til en «horrornatt» i Trondheim, men filmklubben på Rosendal teater ble stengt. Festivaltanken besto, og nybygde Oppdal kino lå fint til mellom Trondheim og Oslo, på et turiststed med god gjestekapasitet. I et skjebnens lykketreff hadde kinosjef på Oppdal vært inne på samme tanke: en festival ute i traktene.

– Flytting ut av Trondheim gjør det enklere å lage en sosial ramme, når du må reise til festival er festival det du er der for, sier Grav.

«What did you see, Clarice?»

Festivalarrangørene har bakgrunn som sjangerentusiaster fra ung alder av.

– Filminteressen startet vel med min storebrors piratkopierte VHS-kassetter fra Libanon, sier Grav.

For booking- og gjesteansvarlig Sølvi Rotås Sokkeland har det fantasifulle og ukjente vært det interessante i film, helt siden et møte i ung alder med en såkalt barnefilm.

– Gremlins. Det tok et helt år før jeg turte å se den ferdig.

De oppmøtte på festivalen er en variert forsamling, men det er noen ting som går igjen:

– Generelle filmnerder, sjangerfilmentusiaster og en del metallfolk, de fleste i aldersgruppen 20 til 45, sier Sokkeland.

I fellesområdene på kulturhuset prates det om film, filmtrivia, filmhistorie, og i det hele tatt alle dimensjoner av film. Nye filmer man har sett, gamle klassikere, favorittregissører og stilpreferanser er populære samtaleemner, og praten går på tvers av bord etter overhørte temaer og innspill. Årets utvalg er selvfølgelig det mest aktuelle emnet.

«Do you like scary movies?»

– Noen filmer skal på kino i Norge. Da forsøker vi å få førpremierer, Antlers og The Night House for eksempel. Det samme gjelder Gaia og Titane, sier Sokkeland.

Andre filmer blir hentet inn gjennom bekjentskap med utenlandske distributører, eller sendt inn direkte av små filmskapere. Filmutvalget har blitt bredere og bredere gjennom årene, ettersom festivalen har blitt mer og mer kjent. Blant dens internasjonale forkjempere er Alan Jones, som, i tillegg til å være en viden kjent horrorkritiker og biografiforfatter, er med på å drive festivalen London Frightfest. I år er han på Ramaskrik fysisk, og introduserer blant annet en visning av Dario Argentos Fuglen med krystallfjærene.

– Det er en veldig personlig festival, og selv om filmene er gode, så handler slike tilstelninger mest om kameratskapet, svarer Jones, på spørsmål om hva som bringer ham til Ramaskrik.

– Han har hjulpet oss mye med kontakter og varm omtale, legger Grav til. Selv festivalarrangører, som skal stå inne for hele utvalget, har selvfølgelig favoritter. For Sokkeland faller valget på The Night Shift.

– Sør-koreansk antologifilm med en god rammefortelling. Den krysser av alle boksene for meg.

For Grav er det Alone With You:

– Satt i en leilighet i New York med hovedsakelig én skuespiller. Veldig «slow-burn» og mystisk. En smart lavbudsjettsfilm.

«We have such sights to show you»

Har du en skrekkløe som trenger lettelse? Gråter du bitre fomo-tårer? Her er en post-mortem guide med Under Duskens favoritter fra Ramaskrik:

The Night House:

I et nå alt for stort hus sørger Beth over sin avdøde mann, men i huset finner hun sider av ham hun aldri kjente. The Night House skildrer smerten, raseriet og bitterheten i tap, med et tålmodig utfoldende plott som danser gjennom drømmer, mystikk og tomhet. Måteholdet som gjør tidlige scener knallsterke, blir dessverre noe glemt utover, og noen overtydelige partier lukter det studioinngripen av på langt hold. The Night House er likevel en intens og stemningsfull film, med sterkt skuespill og vakker kameraføring.

Last Night in Soho

Introvert og utilpass finner Eloise seg distansert fra sin samtid og sine samtidige i London. Når hun flytter inn i en gammel leilighet, begynner hun å se 60-tallet hun har drømt om gjennom en annens øyne, og finner en bakside som er grotesk og dehumaniserende. Edgar Wright er stilfull som alltid, noen ganger på bekostning av skrekken. Visuelt er Last Night likevel en fryd for øyet, med nok eleganse til å feste seg på minnet.

The Sadness

Det er vanskelig å sjokkere et moderne publikum, så herdet som de alle har blitt. Om The Sadness mislykkes, er ikke det fordi den ikke har prøvd sitt aller ytterste. Et nikk til hypervoldelig splatterfilm i liknende gate som Peter Jacksons Braindead. The Sadness presenterer en voldsepidemi av vanvittige proporsjoner. Blodig, intens og ganske morsom, hvis du kommer deg gjennom kvalmebarrieren.

Titane

En kollisjon og en titanplate i hodet. En muskelbil og en tapt sønn. Julia Ducournau går fra den fantastiske Raw (2016) til den like fantastiske Titane, en film med et plott som det er fullstendig nytteløst å prøve å beskrive. Tilstrekkelig er det å si at at den beveger seg fra brutal til morsom til sjokkerende til rørende i et trollbindende driv. Undertegnedes favoritt for året.