<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">SCI-FI EPOS: </span>Ambisiøst og storslagent om sand og politikk.
SCI-FI EPOS: Ambisiøst og storslagent om sand og politikk.

Filmanmeldelse:

Friskt pust for moderne sci-fi

Villeneuve bygger et univers, med stor sinnsro og dyp detalj.

Publisert Sist oppdatert

Planeten Arrakis er hjem til galaksens mest verdifulle ressurs, krydderet melange. Ansvaret for den strabasiøse utvinningen, i tjeneste til Padishah-keiseren, har lenge vært i familien Harkonnens hender. Brått beslutter keiseren å overføre Arrakis og all dens økonomiske verdi og ansvar til familien Atreides, styrt av hertug Leto Atreides. Slik settes scenen for vevet av politisk og økonomisk intrige som er Frank Herberts klassiske roman Dune.

Blant de smarteste valgene regissør Denis Villeneuve tar i sin tilpasning er å presist komprimere de tyngste tematikkene, og utvide spenningssekvensene til de storslagne, slagkraftige scenene som sømmer et moderne sci-fi epos. Drøye to og en halv time kan oppleves som i overkant lenge, men for en seer med lite forkunnskaper om Dune er dette avgjørende for å oppnå forståelse av et nytt univers. Informasjonen presenteres etterhvert som den behøves og konstruerer verdenen lag for lag. Tiden blir godt utnyttet og hver scene fremstår gjennomtenkt.

LES OGSÅ: Nå blir det Nybygg

Det er ikke til å komme unna at Dune, som andre Villeneuve-filmer, har samme fargepalett som et skandinavisk designerkjøkken. Hvorvidt dette lander hos en seer er naturligvis en smakssak, men stilen virker til å naturliggjøre mange av filmens valg i produksjonsdesign. De storslåtte designvalgene fremstår som selvfølgelige i den lave kontrasten. Når kontrasten siden skrus opp i filmens mest intense actionscener, forent med klimakset av spenningen som har ulmet siden første stund blir effekten oppriktig apokalyptisk.

Noe av det mest forfriskende med Dune er at filmen tør å ta seg selv seriøst, iallfall til sci-fi blockbuster å være. Den humoren som er til stede fremstår som naturlig, og tjener til å gjøre karakterene mer livaktige. Villeneuve har en tiltro til publikum som er oppløftende. Filmen tar for seg alvorlige temaer som kolonisering, utnyttelse og maktmisbruk, samt kompliserer den trøtte “chosen one” klisjeen i sci-fi og fantasy. Den totale og seriøse dedikasjonen til materialet gir publikum stort spillerom for innlevelse; karakterenes opplevelse og forståelse av situasjonene de befinner seg i følger vår egen.

LES OGSÅ: Kjeksanmeldelse: – Ligner en orangutang med Ray-ban-solbriller

Dune er en imponerende tilpasning av et kildemateriale med stort omfang. En fersk seer introduseres for mye og intrikat informasjon, og dette kan være et hinder. Med et forsøk på å møte filmens tålmodighet med litt av sin egen kan man lett la seg oppsluke av Herbert og Villeneuves univers. Dette er den første av to filmer, og man forlater kinosalen med ønske om mer. Og et håp om færre utsatte utgivelsesdatoer.